I det store og det hele handler fastetiden om å rydde plass til det viktigste, til Gud og til mennesker. Det handler om å sette grenser for seg selv slik at vi skaper et rom i vårt indre der Guds Hellige Ånd kan virke i oss.
Sitatet er hentet fra en preken som ble holdt av Joseph Mulvin OP i St. Dominikus kirke i Oslo 1. søndag i faste 2019. Hele prekenen med paterens kloke råd finner du på Oslo-brødrenes nettside.
En smakebit fra kompletorium på Lunden
Herre, som en synder kommer jeg til deg, all miskunns kilde. Jeg ber deg som er hellig, å tvette meg som er uren. Jeg bønnfaller deg som er rettferdighetens sol, å opplyse meg som er blind. Du evige lege – helbred mine sår. Du kongenes konge – kle min nakenhet. Du mellommann mellom Gud og mennesker – ta bort min skyld. Du gode hyrde – før de villfarne tilbake.
Å Herre, gi den elendige miskunn, den fordømte tilgivelse, den døde liv, den ugudelige rettferd, den forherdede nådens salve.
Barmhjertige Herre, kall meg tilbake når jeg flykter, dra meg til deg når jeg gjør motstand, reis meg når jeg faller, støtt meg når jeg står, led meg når jeg går. Glem meg ikke om jeg glemmer deg. Om jeg synder, vend deg ikke fra meg.
Se ikke på mine misgjerninger, men på din uendelige godhet. Tilgi meg nådig alle mine overtredelser. Gi meg å sørge over de synder jeg har begått, og styrk meg i de fristelser som ligger foran meg.
En bønn av Thomas Aquinas i forbindelse med skriftemålet. Kilde: Bønnebok for Den katolske kirke side 636, St. Olav forlag 1990
Mange var samlet i kapellet på Lunden kloster i Oslo fredag 15. februar 2019, for å følge sr. Marie-Thérèse til graven, forenet i takknemlighet for hennes liv og i håpet om oppstandelsen og et gjensyn i den evige glede.
Den dominikanske familie var naturligvis godt representert, ikke bare i koret og i kirkebenkene, men ved alter og lesepult og på orgelkrakken. Les videre
I Oslo katolske bispedømme er det hver måned en messe med bønn om kall til preste- og ordenslivet. I februar 2019 er det dominikanerinnene som står i fokus. Mange hadde møtt fram for å delta i kallsmessen den 7. februar 2019.
Sr. Anne Bente holdt en betraktning under messen. Hun sa blant annet:
Sr. Anne Bente Hadland OP,
Sta Katarinahjemmet, Oslo
(Kallet) er en vei hvor det ikke først og fremst er snakk om hva vi klarer å produsere eller prestere, men hva Gud kan gjøre ved hjelp av oss når vi overgir oss til Ham, gir oss selv, tilgir og selv ber om tilgivelse. Han som sendte ut apostlene, sender også oss – men det er ikke bare det at han sender oss, han gir oss også det vi trenger for å gjøre Hans gjerning på jorden. (…)
Så uansett hvor vi befinner oss i livet, og hva som venter oss rundt neste sving: Om vi er unge og livet ligger foran oss, eller om vi er godt voksne og veletablert: Det grunnleggende kallet er det samme – gå ut og forkynn evangeliet, og gjør det med ditt liv!
Hele betraktningen finner du på sr Anne Bentes blogg, AVE CRUX SPES UNICA. Les gjerne mer om kallsmessen og samlingen etterpå på Katarinahjemmets nettside.
Sr. Sabine Schratz OP
I begynnelsen av januar var yngre dominikanerinner fra hele Europa samlet på Katarinahjemmet i Oslo. OP-Dacia redaksjonen fikk sjansen til å intervjue to av deltagerne, sr. Sabine Schratz OP (Dominican Sisters of Our Lady of the Rosary and Saint Catherine of Siena, Cabra, Irland) og sr. Kerstin-Marie Berretz OP (Arenberger Dominikanerinnen Schwestern der Hl. Katharina von Siena, Tyskland), før møtet begynte:
Ganske enkelt: Hvem er dere?
Sr. Sabine: Jeg er sr. Sabine Schratz, født i Tyskland og bor i Irland, jeg er 45 år gammel… og jeg er dominikanerinne.
Sr. Kerstin-Marie Berretz OP
Sr. Kerstin-Marie: Og jeg er sr. Kerstin-Marie, jeg fra Tyskland og bor i Tyskland, og tilhører Arenberger-dominikanerinnene, en tysk kongregasjon. Og jeg er 39 år.
Pierre Claverie OP
Fra en tekst av Pierre Claverie OP:
I vårt eget tilfelle, som lever i den muslimske verden her i Algerie, åpner Maria mot en annen oppgave: møtet med en annerledes verden, møtet med den muslimske verden, dialog med den muslimske verden. Marias besøk hos Elisabeth utgjør denne åpningen. For meg, er dette øyeblikket et viktig punkt for å lære en riktig holdning i forhold til den andre, nemlig å bære frem det en selv bærer, slik Maria bar sin sønn – altså, å være seg selv – å la barnet, Jesus, det nye mennesket, leve i seg. Men også å gå den andre i møte ved, gjennom tillit og vennskap, å åpenbare for ham eller henne det vakre han eller hun selv er bærer av. Det profetiske ord Elisabeth var bærer av, var Johannes Døperen. Maria bærer løftets barn: Gud virker i henne, Ånden bor i henne og driver henne til møte Elisabeth, som også bærer et barn ifølge et løfte, Guds gave i hennes alderdom. Når kvinnene hilser hverandre, hopper barna de bærer av fryd. Les videre
Lørdag annen uke i advent, 15. desember 2018, i rammen av legdominikanernes adventsretrett i dominikanerinnenes kloster på Lunden i Oslo, ble det, slik Ordenen oppfordrer til, feiret en messe med bønn om fred i Den demokratiske republikk Kongo.
Vi gjengir her p. Arne Fjelds preken under denne messen:
Israel ventet at før Messias kom, skulle profeten Elia komme tilbake som forløper. Og vi vet jo, at forløperen ble Johannes Døper.
Han forkynte omvendelse.
I dominikaner-ordenens Rettferdighet og fred kommisjon anbefales at
desember skal være Ordenens “Fredsmåned.”
Og legdominikanemes Oslo-råd anbefaler at akkurat denne messen i dag feires
med bønn om fred.
Som dere husker: Augustin definerer Fred som “Den ro som er en følge av
orden”.
Og Kommisjonen for rettferdighet og fred ber oss tenke spesielt på den
demokratiske republikk Kongo.
Kanskje noen av dere fikk med dere fredsprisvinnernes taler i Oslo Rådhus
sist mandag. Nadia er fra Irak, mens legen er fra Kongo. Og han brukte litt av talen sin til å fortelle om uorden og ufred i Kongo. Les videre
Pierre Claverie OP
«Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn.» (Matt 5,9)
De som skaper fred… Ja, men ikke en hvilken som helst fred. Vi vet veldig godt at det finnes forskjellige typer fred. Vi har likegyldighetens fred (la meg være i fred, ikke forstyrr meg, jeg blander meg ikke i deres saker, ikke bland dere i mine) – dette er ofte den skjøre betingelse freden i religiøse fellesskap bygger på. Ingen kommunikasjon, slik unngår vi sammenstøt, men samtidig unngår vi også å møtes. Personlig tror jeg at dette kan gå en stund, men det kan ikke vare for alltid.
Videre har vi det romerne kalte pax romana. Vi kjenner det godt her i Algerie, ja, i hele Middelhavsområdet: fred påtvunget med makt. Jeg tvinger dere inn under min måte å tenke på, og løft for all del ikke hodet, da kan det verste hende dere. Og man tåler det, siden man ikke kan gjøre annet. Situasjonen virker fredelig, ettersom alle ser ut til å være enige, men det er ikke mer enn en skinn-enighet, og skulle den minste anledning by seg, ved det minste tegn til svakhet hos makten, gjør man opprør. Spenningene varer ved. Det jeg her sier om politisk makt gjelder også i mellommenneskelige forhold. Hver enkelt kan, på sin egen måte, søke å utøve slik makt overfor andre, idet man innbiller seg at man skaper en fredelig atmosfære – stillhet. Koloniseringen har hatt sine gode og dårlige sider. Jeg fornekter overhodet ikke min fortid som pied-noir (franskmann født i Algerie), men jeg samtidig vil jeg si – dessverre – at den dag franskmennene bestemte seg for å gå inn i dette landet, ta med seg sin kultur og på sett og vis tvinge gjennom sitt eget verdensbilde, var allerede kimen til syv år med krig og massakrer sådd. En stund tidde man stille – dere kjenner det arabiske ordtaket «Kyss hånden du ikke kan hogge av.» Man gjør det man må for å overleve, men den dag denne hånden ikke lenger holder et våpen, da kan du være sikker på at den blir hogget av. La oss ta oss i vare for å skape den slags fred! Les videre
Pierre Claverie OP
Pierre Claverie (1938 – 1996), dominikanerbror og biskop av Oran, ble sammen med sin muslimske sjåfør Mohamed Bouchikhi drept av en bombe om kvelden den 1. august 1996. Han er en av de 19 ordensbrødrene og -søstrene som døde for sin tro i Algerie i perioden 1994 – 1996. Blant de 19 var også cistercienserbrødrene i Tibhirine, som vi kjenner fra filmen Om guder og mennesker.
Pierre Claverie var født i Algerie av franske foreldre. Han reiste til Frankrike for å studere, og fant sitt kall i dominikanerordenen der. Etter studier, ordinasjon og undervisningsoppgaver lå flere veier åpne for ham. Han valgte veien som forkynner og pastor, og beholdt smaken på intellektuell refleksjon. Sin energi hentet han først og fremst gjennom menneskelig kontakt. Les videre