Jesus Kristus: både åpenbareren og det åpenbarte

Ordet epifani er gresk og betyr «tilsynekomst» eller «åpenbaring»; det skriver seg fra hedensk religiøs bruk og er i de første kristne århundrer knyttet til keiserens person og overnaturlige status. I en teologisk sammenheng er det for kristendommens vedkommende blitt et svært sentralt ord, siden det her dreier seg om en åpenbaringsreligion, troen på at Gud har åpenbart seg for menneskene, talt til oss på en så direkte måte som mulig. Epifani står følgelig for «kommunikasjon», «meddelelse» i den kristne tradisjon, og vi bruker det på en aksentuert måte i juletiden.

På en dag som dette er det verd å dvele ved to aspekter ved vår
bruk av ordet epifani.

Først er det navn på kalenderdagen 6. januar – våre ortodokse brødres og søstres jul – dagen da våre julekrybber prydes med tre nye figurer: de vise menn fra Østen, de som kommer på ridedyr og bringer med seg gaver til den nyfødte: gull, røkelse og myrra. De tre – legenden kaller dem Kaspar, Melchior og Balthasar – representerer hedningene og deres knefall ved krybben, akkurat som hyrdene utgjorde Israels troende folk. Med andre ord er det de grensesprengende sider ved kristendommen, de som inkluderer alle mennesker, som understrekes denne dagen. Festen vi feirer i dag er festen for omvendelsen av hedningene, dette som gjorde kristendommen til en verdensreligion på en måte som jødedommen aldri kunne ha blitt det, den var for eksklusiv til det. Vismennene – hedningenes visdom: erkjennelse, filosofi, vitenskap – det er oss selv, vi som jo er hedningekristne. Vi skal i dagens messe identifisere oss med disse tre, og med gavene de bringer. De er uttrykk for vår rikdom, men også for vår armod, siden vi søker, bryter opp og gir oss på vandring til Betlehem.

For det annet – epifani som uttrykk for selve Guds åpenbaring. Denne skjer i Kristus, han som er Faderens avglans, Hans uttrykte bilde, Hans ikon. Gud er Ånd, og vi kan ikke se ham eller røre ved ham. Men Sønnen viser ham for oss – åpenbarer ham. Slik kommer ordet epifani til sin rett i en kristen sammenheng. For det er Jesus Kristus som er Ordet fra Gud. Dette er særkristent arvegods, siden Guds Ord i jødedommen og i islam er bøker (Torah – Koranen). Ikke så her: i stedet for boken står mennesket, personen Jesus Kristus i sentrum, og i kirkehusets tabernakel er det ikke bokruller, men alterets sakrament (Kristi Legeme) som oppbevares. Hverken Moses eller
Muhammed kan fylle en slik rolle.

Poenget her er imidlertid dypere enn som så. For Guds åpenbaring, hans epifani, i Kristus er uttømmende i enhver forstand. Den er den mest direkte form for kommunikasjon fra Guds side, siden det ikke er mulig å tale til mennesker på en mer direkte måte enn gjennom et menneske, hans liv og gjerning. Flere epifanier fra Guds side er ikke å vente – åpenbaringen i Kristus er final.

Men denne refleksjonen bringer oss til et annet aspekt ved ordet epifani som henger nøye sammen med det vi nettopp har sagt. «Den som har sett Faderen, har sett meg» – Guds åpenbaring, hans epifani, er altså indrekte, slik vi også kan erkjenne Gud gjennom skaperverket. Nå er ikke åpenbaringen anonym lenger – og like fullt er den fortsatt indirekte. Med andre ord har Kirkens teologiske tradisjon sett det slik at Jesus Kristus både er «åpenbareren og det åpenbarte» (som er en refleks av Faderen). Festen for Herrens åpenbaring er dermed også en fest for Guds egen epifani, slik Sønnen uttrykker Faderen, i ord og gjerning. Og denne er indirekte – noen annen mulighet foreligger, som sagt, ikke. Gud er Ånd, ingen dødelig kan se Ham unntatt gjennom skaperverket og i menneskelig form gjennom Jesus Kristus.

Epifani sier oss altså noe vesentlig om oss selv som mottakere av Guds Ord (som søkende vismenn) – og om dette Ordet selv (i menneskelig form). I et bilde og et tablå er julens ikon et portrett av dette historiske møtet mellom himmel og jord.

Dette møtets mening er norm for all åpenbaring av Gud – for all
tid.

av Aage Hauken OP