Denne søndagens evangelium er innholdsmettet, spekket med symboler og rommer dramaturgisk minst to vesentlige handlinger, møtet med kvinnen fra Samaria og møtet med disiplene når de kommer tilbake med mat. Fortellingen om møtet med den samaritanske kvinnen er den mest kjente og også den hvor budskapet til oss skjuler seg, her er beretningens mest fundamentale poeng.
En varm dag i Midtøsten, en trett, varm og tørst mann sitter på brønnkanten, en kvinne dukker opp for å hente vann. Vi kan så lett se for oss hendelsen for vårt indre, fortellingen har da også inspirert kunstnere i alle århundrer.
Så synes det muligens som en både alminnelig og banal historie; «kvinne møter mann ved brønnen», men den rommer antageligvis det største under i det som kan skje i et menneskes liv.
Mannen – Jesus – ber om vann, han viser henne sin menneskelighet, han er tørst og trett, han stiller underlige og gåtefulle spørsmål. Kvinnen må ha undret seg – hvem er han?
Tross undringen åpner hun sitt indre for ham, hun tør å tro på ham.
Hun fatter det mest vesentlige, hun aner at det er en mystisk sammenheng mellom Gaven, troens gave, Guds gave, og Ham – Jesus – som snakker til henne denne alminnelige, varme dagen hvor hun bare skulle hente vann.
Herre, gi meg det vannet – kvinnen fra Samaria ber om det mest essensielle og betydningsfulle i et trosliv, antagelig uten selv å begripe det. Hun ber om å få selve troens gave, «Herre, gi meg da dette vannet, så jeg ikke blir tørst mer og kan slippe å komme hit for å øse opp.»
Herre, gi oss det vannet – Herre, gi oss troens gave.
Troen – troens gave – er et mysterium i seg selv, en Guds gave vi mottar uten å kunne tvinge den frem, troens gave kan ikke forseres frem kun ved viljens makt.
Som kvinnen i Evangeliet må vi åpne oss for mysteriet, vi må ha mot til å tro, vi må våge å tro at vi evner å tro. Det ufattbare i et mysterium kan bare fattes i troens lys.
«………..den som drikker av det vannet jeg vil gi ham, han kommer aldri i evighet til å tørste mer. For det vann jeg vil gi ham, det skal velle frem i hans indre som en evig livgivende kilde.»
Som vi ser med den samaritanske kvinnen, ber hun om vannet – om troen – uten å være seg helt bevisst hva hun ber om. Hun vil ha vannet, vannet som gjør henne utørst. Hun vil ha troen, troen som skal velle frem i hennes indre.
«Herre, lær meg å tro.»
Vi bør og vi skal kjenne tørsten, vi skal tørste slik etter troen, mot det levende vannet, at vi alle ber av hele vårt hjerte;
Herre, gi meg det vannet!
Sr Ragnhild Marie Bjelland OP,
Sta Katarinahjemmet, Oslo