I dag kommer vi tett på inkarnasjonens mysterium, og dagen har en lys og forventningsfull undertone som anslås allerede i messens inngangsvers: «Himler, send dugg fra det høye, la den Rettferdige komme som regn fra skyen, og vår Frelser fødes av den åpne jord!»
Denne siste søndagen i adventstiden er tilegnet Jesu mor, Maria, og den er preget av glede. Dette er en gammel tradisjon som går tilbake helt til middelalderen. Og som Anselm av Canterbury (1033-1109) så vakkert uttrykker det: «Ved fylden av din (Marias) nåde opplever alle som var i dødens vold, sin befrielse, og også de som bor over jorden fryder seg i sin gjenreisning. For ved Sønnen, den herlige, som fødtes av din jomfrudom, jubler alle de rettferdige som gikk bort forut for hans livgivende død, for han har sprengt deres fengsel… Gud ga Maria sin Sønn, han som alene er født av Guds hjerte og er ham lik, den Sønn Gud elsket som seg selv… Han som hadde makt til å skape alt av intet, han ville ikke gjenreise den vanhelligede skapning uten Marias hjelp.»
Det som i første lesning (2 Sam 7,1-5, 8b-11,16) sies om Davids hus gjelder ikke bare Josef, men også Maria. Loven krevde – hevder Beda den Ærverdige (672-735) i en preken for dagen – at alle skulle gifte seg med en kvinne fra sin egen stamme og familie. Da er Herren virkelig utgått fra Davids ætt fordi hans mor stammer fra den. Og tronen som Herren lover David, gjenfinner vi i engelens ord til Maria: «Du skal unnfange og føde en sønn, og ham skal du kalle Jesus. Han skal være stor, ja ‘Den Allerhøyestes sønn’ skal han kalles. Gud Herren vil gi ham hans far Davids trone, og han skal herske over Jakobs folk til evig tid; aldri skal hans herredømme ta ende.»
Selv om David stod i et lydighetsforhold til Herren og nøt godt av hans beskyttelse, så var hans makt verdslig. Den makt som engelen profeterer for Marias sønn er annerledes, det er Guds makt. Paulus uttrykker det slik: «Lovet være Gud, han som har makt til å befeste dere, i samsvar med det evangelium som jeg forkynner, budskapet om Jesus Kristus – ifølge åpenbaringen av mysteriet, skjult fra evighet av, lagt i dagen gjennom profetenes skrifter, og på den evige Guds befaling nå forkynt for alle folk, for å bringe dem inn under troen – Ham, den eneste, allvise Gud ved Jesus Kristus være ære i all evighet. Amen» (Rom 16,25-27).
«Nå er Herren nær, kom la oss tilbe ham» oppfordres vi i liturgien disse førjulsdagene. Samtidig makter få av oss helt å distansere oss fra dager som ofte utgjør årets mest hektiske. Det er ikke helt nytt. I norsk folkelig tradisjon er navnet på siste søndag før jul «skittensøndag» – så mye skulle forberedes før høytiden. Heller ikke Jesu foreldre ventet i opphøyet ro og kontemplasjon på barnet som straks skulle komme. De var underveis – i krevende terreng. Så la oss slå følge.
Else-Britt Nilsen OP
Katarinahjemmet, Oslo