Atter en gang står vi ved inngangen til feiringen av vår tros mest hellige og aller mest uutgrunnelige mysterier – feiringen av Herrens påske, Jesu Kristi frelsesbringende lidelse, hands stedfortredende død og hans livgivende oppstandelse fra de døde.
Når Guds kirke på jorden på nytt feirer troens mysterier, da blir de begivenheter vi feirer, på nytt nærværende – skjult under tegn og symboler riktignok, men like fullt nærværende. På nytt følger vi Jesus inn i den hellige by og roper hosianna med Jerusalems barn, på nytt feirer vi hans siste kjærlighetsmåltid sammen med disiplene, på nytt hører vi menneskemengden rope «korsfest, korsfest» og hvinet fra soldatenes svøpeslag, og på nytt hører vi hammerslagene som driver naglene inn i kjøtt og tre, på nytt hører vi den lamslåtte stillhet påskedag, og igjen roper vi påskenatt sammen med Guds kirke gjennom alle tider og på alle steder, kirken på jorden og i himmelen, – vi roper og bekjenner: «Han er oppstanden».
Det vi med andre ord feirer er overgangen fra nederlag til seier, fra død til liv, fra elendighet til herlighet, og alle etappene må vi igjennom, for like lite som vi langfredag kan glemme oppstandelsens morgen og korsets triumf, like lite kan vi påskemorgen glemme langfredagens pine. Jesus sier i evangeliet at der hvor han er, der skal også hans tjener være. Det er så sant som det er sagt, og i så fall må hele menneskeheten være hans tjenere, for menneskeheten er i alle fall der hvor han er når det gjelder korsets pine. Menneskehetens lange lidelseshistorie er tilsynelatende uten ende.
Grekerne talte om et land som fantes østenfor sol og vestenfor måne og som de kalte «de lykksaliges øyer», hvor alt var godt, hvor menneskene levde lykkelige og til en høy alder. Sammenlignet med resten av verden må vi vel nesten si at vi her hos oss lever på «de lykksaliges øyer». Men også her i vårt jordiske paradis har urtidens slangegift sivet inn, og vi er som alle andre underlagt menneskehetens fells lodd av personlig lidelse og dødens store ensomhet. Og vi som er kristne på «de lykksaliges øyer» må ikke tro at vi er unntatt fra Mesterens ord om at der hvor han er skal også hans tjener være. Korsets veg er tung og bratt, og vi har også fått høre de advarende ord fra Herrens munn om at den som vil følge ham, må ta sitt kors og bære det.
Midt it alt dette, på den dystre bakgrunn jeg har skissert opp, er det vi feirer Herrens påske. Legg merke til at jeg sier midt i alt dette, og ikke utenfor det eller på siden av det. Vi gjemmer oss ikke bort i våre kirker for en stakket stund å leke en illusjonslek, vi samler oss i våre kirker for å bære vår egen og verdens nød frem for Gud. Vi er Guds kirke som er samlet og forenet i Kristus, den pinte, korsfestede, torturerte. Vi vender ikke blikket bort fra vår egen og verdens nød, for å forsøke å late som den ikke eksisterer, vi bærer denne nøden på våre legemer og i vårt sinn, og så samles vi til Guds kirke, Kristi legeme. Vi forenes med alle mennesker og med Kristus, som så bærer nøden og elendigheten opp på korsets alter. Derfor er det han også sier i evangeliet: «Når jeg nå heves over jorden, da skal jeg dra alle til meg». I dette ordet ligger en vidunderlig og villet tvetydighet, for han taler samtidig om sin opphøyelse på korset hvor han bokstavelig talt blir hevet over jorden, og han taler om sin opphøyelse til Faderens høyre hånd, hvor han går i forbønn for oss alle. Deri ligger da kjernen i den kristne tro, nemlig at den dypeste fornedrelse er den høyeste herliggjørelse.
Drevet av den Hellige Ånd, troens Ånd, skal vi i påsken samle oss som Guds kirke for å feire vår tros mysterium. Vi skal i disse hellige dager feire et kosmisk drama, verdenshistoriens sentrum, menneskehetens mål, kjærlighetens seier over hatet, livets triumf over døden, dette at Gud på nytt gjester sitt folk, at han er iblant oss, med oss og i oss. Den allmektige, han den uutgrunnelige og ufattelige styrer bak universets kosmiske uendelighet, han har villet samle alt i sin Sønn, Jesus fra Nasaret, den korsfestede, sann Gud og sant menneske, for å løfte menneskeheten fra død til liv på korsets tre, korset som forener himmelen med jorden, gjør det dødelige udødelig og mennesket guddommelig.
Utdrag fra “Den store uke” fra prekensamlingen Katolske prekener av Per Bjørn Halvorsen
Per Bjørn Halvorsen OP,
St. Dominikus kloster, Oslo (1939 – 2007)