Selv om evangelistenes beretninger om Jesu oppstandelse spriker en del, er de alle samstemmige i å fortelle at det var kvinner som var de første vitner til oppstandelsen. Som særlig sentral fremstår Maria Magdalena. Slik Matteus forteller det, er det Maria Magdalena og «den andre Maria», sannsynligvis Jesu moster, gift med Klopas, som kommer til graven. Det var også de som sto sammen med Jesu mor og hans disippel Johannes ved Jesu kors, slik vi hørte den samme Johannes berette i lidelseshistorien langfredag.
Først møter de en engel som forkynner Jesu oppstandelse og sier til dem: Skynd dere av sted til hans disipler og si: Han er stått opp fra de døde og går i forveien for dere til Galilea; der skal dere få se ham. Like etter møter de den oppstandne selv som hilser dem og sier: «Vær hilset!» eller på gresk: khairete, dvs. gled dere. De omfavner hans føtter og tilber ham, sier evangelisten og deretter sier Jesus: «Frykt ikke! Gå og si til mine brødre at de skal dra til Galilea. Der skal de se meg», altså den samme beskjeden de nettopp har fått av engelen.
Hvorfor skulle troens kjernemysterium, Jesu oppstandelse, først overgis til kvinner? Evangelistene har følt problemet og er påpasselige med å fremheve at kvinnenes budskap ble bekreftet av apostlene, av menn. Men allikevel er de like påpasselige med å fremheve at det opprinnelige budskap virkelig ble båret frem av kvinner, altså må denne kjensgjerning, som jeg ikke nøler med å kalle historisk, ha en dypere mening.
Kanskje ligger nøkkelen til forståelse av denne dypere mening i Jesu hilsen til Maria Magdalena og sin moster. Han sier altså: Gled dere! Deretter: Frykt ikke! Men dette var jo nøyaktig den samme måten som engelen Gabriel hilste hans mor på da han bar bud om Jesu fødsel: «Gled deg, du nådefylte!» Og deretter: «Frykt ikke Maria, for du har funnet nåde hos Gud».
På samme måte som Maria tror på engelens budskap og stiller seg til rådighet for Gud, slik omfavner de to Mariaer Jesu føtter, det vil si de uttrykker sin kjærlighet til ham som menneske, samtidig som de tilber ham som Gud. Slik Maria unnfanget og fødte Guds Sønn, slik unnfanger de to Mariaer troen på gudmenneskets oppstandelse. Det er dette som gjør at Jesus kan betro dem med budskapet til apostlene: «Gå og si til mine brødre». Derfor er det med rette at Maria Magdalena kalles «apostlenes apostel».
«Gå og si til mine brødre at de skal dra til Galilea. Der skal de se meg.» Hvorfor til Galilea? Hvorfor kunne de ikke se ham i Jerusalem, slik kvinnene gjorde? Jeg våger meg å spekulere videre, og dét på følgende måte: Det var i Galilea Jesus ble unnfanget og født, det var der han begynte sitt virke, det var der apostlene først ble kalt. I Jerusalem derimot, der her de sviktet ham, der trodde de alt var ute, mens kvinnene ikke sviktet, for de fulgte ham like til korsets fot. Kvinnene var rede til å se ham i Jerusalem for de hadde allerede sagt med Maria, hans mor: «Det skjer som du har sagt.» Men mennene, apostlene, befaler Jesus å dra til Galilea for at de skal vende tilbake til begynnelsen, for at også de skal kunne unnfange troen på Guds Sønns oppstandelse.
Slik Adam fødte Eva ut av en side, slik føder Jesus kirken ut av sin side, den som næres av vannet og blodet. Den første Maria var den første som trodde, derfor fødte hun Frelseren. Etter hennes eksempel føder så i sin tur den andre Maria og Maria Magdalena apostlenes tro på oppstandelsen. Kvinnene føder troen og gir den «med frykt og stor glede» videre til apostlene. Apostlene forkynner troen og tar den i sin trofaste varetekt, slik Josef oppfostret Jesus. Denne tro, unnfanget av kvinnene, forkynt av apostlene, er det som er kilden også til vår påskeglede.
Også vi blir kalt til Galilea for å se den oppstandne Herre med egne øyne.
Per Bjørn Halvorsen OP,
St. Dominikus kloster, Oslo (1939 – 2007)