Pave Paul VI
I år faller festen for apostlene Filip og Jakob på 5. søndag i Påsketiden – derfor faller festen bort. Her er imidlertid festdagens tekster:
Lesning: 1.Kor. 15,1-8
Evangelium: Joh.14,6-14
Antifonene til tidebønnene på denne festdagen er fylt av varme, kjærlighet og ømhet. Når Jesus kaller disiplene utløses en helt spesiell indre prosess: kallet er uimotståelig.
«Så lenge har jeg vært hos dere Filip og enda kjenner du meg ikke?»
Filip var en av de første disiplene som Jesus kalte: Allerede i Joh.1 vers 43 leser vi: «Dagen etter ville Jesus dra til Galilea. Da fant han Filip og sa til ham: «Følg meg!» Filip var fra Betsaida, den byen Peter og Andreas kom fra. Filip traff Natanael og sa til ham: Vi har funnet ham som Moses har skrevet om i loven, og som også profetene har skrevet om: det er Jesus fra Nasaret, Josefs sønn.» «Kan det komme noe godt fra Nasaret?» sa Natanael. Filip svarte: «Kom og se.» Natanael ble den som Jesus kalte en mann uten svik, han så ham – før Filip kalte på ham.
Så presterer Filip å spørre Mesteren mot slutten av hans liv, rett før hans time var kommet: «Herre, la oss få se Faderen så er det nok for oss!»
Så trege de er til å tro, så trege til å forstå. Jesus viser en uendelig tålmodighet.
Etter Oppstandelsen og Pinseunderet møter vi en helt annen Filip: I Apg. kapitel 8 er han i Samaria hvor han døper den etiopiske hoffmannen, hvoretter Herrens Ånd rykker Filip bort og han forkynte Evangeliet overalt hvor han kom.
Dagens messetekster åpner med Apg. Kap. 9: Paulus’ omvendelse. Jesus kaller Saulus og slår ham til jorden, det var en total helomvending i hans liv.
Paulus møter den oppstandne Kristus og hele hans liv blir endevendt. Det er ikke lenger han som lever, det er Kristus som lever i ham. Denne intime relasjonen beskrives i Evangelieteksten: «Den som blir i meg og jeg i ham bærer frukt i mengde.»
Forholdet mellom hver enkelt av oss og Jesus er det mest intime forhold som kan tenkes, det kan ikke sammenlignes med noe jordisk forhold. Forholdet mellom vinranken og grenene er levende og livgivende. I annen lesning står det at den som overholder hans bud, han forblir i Gud, og Gud i ham. Vi skal tro på hans Sønn Jesu Kristi navn og elske hverandre, slik han bød oss. Og at han bor i oss vet vi – ved den Ånd han har gitt oss.
«For med dette blir min Far æret, at dere bærer mye frukt og blir mine disipler.»
Kraften i vintreet er det som holder oss sammen. Som Kirke er vi ett i Kristus, og dersom vi ikke er solidariske så blir vi avskåret fra helheten og visner. Kraften ligger i enheten, vi er grener på samme vintre og henger eksistensielt sammen, gjennomsyret av den samme kraft, nemlig Ånden som bor i oss. Djevelen er den som splitter og river istykker, Ånden er den som samler og helbreder. Så la oss leve i Ånden og være solidariske! Dagens tekst oppfordrer oss til det og «hvis dere blir i meg og mine ord blir i dere, be da om hva dere vil, og dere skal få det!»
I Joh. 17 leser vi: «Må de alle være ett, slik som du Far er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg.»
Pave Paul VI, som iverksatte Konsilet, sa på en generalaudiens 15 mai 1968:
«Hver enkelt troende, uansett alder og livssituasjon, kan og bør hengi seg i en konkret kjærlighetsgjerning for Kristus og Hans Kirke, idet han engasjerer seg i å bidra med større iver i kirkens tjeneste og et samspill som skaper enhet rundt Jesu Kristi navn, nemlig Kirken. Det er spesielt viktig å understreke Kirkens sosiale dimensjon, noe som gjenspeiler og fortsetter Inkarnasjonens mysterium, og som vi vet innebærer menneskelige begrensninger og feiltagelser fordi Kirken er menneskelig, men likevel må vi forbli trofaste og helhjertet i dens tjeneste.»
Sr. Anne Lise Strøm OP, Lunden kloster, Oslo