Denne søndagen befinner vi oss mellom to liturgiske fester; to dager etter Kristi himmelfart og sju dager før pinse. Disse ni spesielle dagene er fylt av både avskjed og forventning. På Kristi himmelfartsdag mintes vi at Kristus ble tatt opp til himmelen og tok sete ved Guds høyre hånd etter at han hadde tatt avskjed med apostlene. Men denne avskjeden åpnet for en ny utvikling. Leo den store sier det slik: ”Det som i vår Frelser var synlig, gikk over i de sakramentale mysterier.” For i pinsen sendte Gud Talsmannen, Den Hellige Ånd, til hjelp, styrke og veiledning.
Lukas forteller i Apostelgjerningene at da Jesus hadde blitt tatt bort fra apostlenes øyne, gikk de tilbake til byen, til den salen der de pleide å holde til. Der holdt de trofast sammen i bønn sammen med Maria, Jesu mor, og flere andre. Slik forberedte de seg og ventet på det som skulle komme. Vi leser at de var fylt av glede og tillit. (Dette er opphavet til bønneformen novene, en bønn over ni dager for et bestemt formål. Mange ber en novene i disse dager.)
Dagens evangelielesning er hentet fra Jesu avskjedstale i Johannesevangeliet. Dette er noe av det siste Jesus sier til disiplene før han blir tatt til fange. Vi blir slått av Jesu store omtanke og kjærlighet for sine. Han ber for dem: ”Bevar i ditt navn dem du har gitt meg …”, at ”de kan eie min glede, full og hel”.
Men Jesus kjenner verden og vet at mye vondt kan ramme dem: ”Jeg har brakt dem mitt ord; og verden har lagt dem for hat, fordi de ikke hører den til, slik som jeg ikke hører verden til. Jeg ber deg ikke om å ta dem bort fra denne verden, men om å bevare dem fra det onde.” Vi må spørre: Betyr dette at verden er ond? Var det ikke Gud som skapte verden, og sa han ikke at alt var såre godt?
Nøkkelen ligger i å skille mellom ”i verden” og ”av verden”, slik den engelske dominikaneren Robert Gay forklarer i sin preken Not ”of” the world. Vi lever i verden, men er på pilegrimsvandring mot et høyere mål. Som kristne skal vi ikke bare la oss drive med strømmen dit samfunnsutviklingen går, for i blant fører denne strømmen bort fra Det gode og Det sanne. For å forstå om noe er godt og sant må vi måle det mot den sannheten som Kristus har åpenbart. ”Hellige dem i sannheten! Ditt ord er sannhet.” står det i dagens Evangelium.
Her kommer Den Hellige Ånds gaver oss til hjelp. Den er visdoms og forstands Ånd, råds og styrkes Ånd, kunnskaps og fromhets Ånd, gudsfrykts Ånd. Hos kirkefedrene leser vi: ”Den fører med seg et eget klarsyn, slik at alle som har fornuft, kan finne sannheten” (Basilios den store). ”Hvordan kan det ha seg at Åndens nåde kalles vann? Det er fordi vann er grunnlaget for alt. … det faller ned i én skikkelse, men virker på mangfoldig vis. En eneste kilde vannet Edens have. Ett og samme regn faller over hele jorden. I liljen blir det hvitt, i rosen rødt, purpurfarvet i fioler og hyasinter, og atter forskjellig i ulike arter. Det er i palmen på en måte, på en annen i vinranken, og det er alt i alle” (Kyrillos av Jerusalem). Den Hellige Ånd møter oss der vi er, og veileder slik at vi kan forstå det – en pedagog i toppklasse.
La oss i dagene fram mot pinsefesten holde trofast sammen i bønn, og slik forberede oss til på nytt å ta imot Den Hellige Ånds gaver!
Åse Sofie Skjerdal,
legdominikanerfraterniteten St. Dominikus, Oslo