Festen for Den Hellige Treenighet, år B

Tanken på den hellige Treenighet, er som en illustrasjon av den katolske måten å lese Bibelen på.  Ordet Treenighet står ikke i Bibelen.  Likevel mener vi katolikker, at alt vi tror er bekreftet i Det Nye Testamente.

Tanken på den Treenige Gud kommer likesom av seg selv når vi leser under ett alt Skriften sier om Fader, Sønn og Hellig ånd.  Summen av bibel-stedenes utsagn må være, at det finnes en enhet mellom de tre personene, men at de står i Jeg-Du forhold til hverandre.

Under Den Hellige Ånds ledelse kom Kirken frem til definisjonen som vi kjenner: Den kristne Gud er én Gud, men er tre personer, med samme natur – eller vesen.  Definisjonen gjorde slutt på engstelige spørsmål: «Er vi ikke mono-teister?»

Definisjonen tilfredsstiller tanken og fornuften.  Men det er ikke definisjoner som hjelper oss å leve.  Hjelp til å leve får vi, når vi vender tilbake til hver enkelt tekst i Bibelen – også når vi leser tekstene som er valgt til Treenighetsfest, År. B!

Tekstene sier tydelig, at vi selv er trukket inn i person-forholdet mellom Kristus og Hans Fader, ved at Kristi Ånd er gitt oss.

Den Hellige Ånd bor i oss:
«…alle de som lar seg føre av Guds Ånd, de er Guds barn.» (Rm 8.14)
Gud har gjort oss til sine barn, og vi kan kalle Gud vår Far:
«…den Ånd dere har fått, gir dere rang som barn, den får oss til å rope: «Abba, Far».
Og fordi Kristus er Sønn, blir vi slik Kristi medarvinger
«…så sant vi tar del i Hans lidelse, for også å få del i herligheten sammen med ham!»

Vi har fått rang som barn, og mer: vi som har mottatt Kristi Ånd, utgjør Kristi legeme, så forenet med Kristus, kan vi gi oss selv til Faderen, slik Kristus gjorde.  Kristi  kjærlighets gave til Faderen kom til å innebære lidelse (svensk: «lidande»)  – selv liker jeg billed-fremstillingene av Treenigheten, hvor Faderen mottatt den korsfestede, og Fader og Sønn har samme lidende ansikt. «Gnadenstuhl» kalles de lenger syd.

Vårt liv på jorden får også sin del av lidelse.  Men takket være Sønnens tidløse gave av seg selv til Faderen, kan også vår lidelse bli til uttrykk for kjærlighet til Gud. Vår gave forenes med Kristi gave.

Og likesom Kristi lidelse endte med triumf, endte med oppstandelsen, slik venter det herlighet hos Gud på Krist medarvinger.
«…. så sant vi tar del i Hans lidelse, for også å få del i herligheten sammen med Ham.»

Å kjenne den Treenige Gud og Hans vilje, er nåde, for det er Gud som skaper all orden og harmoni, og å leve etter Skaperens orden gir lykken her på jorden.  For at mennesket skal finne lykken, har Gud åpenbart for oss hvordan vi skal leve:
«Du skal holde Hans forskrifter og bud som jeg gir deg idag, så det kan gå deg vel og dine sønner etter deg, og du kan leve lenge i det landet Herren din Gud har gitt deg for all fremtid.» (5. Mos. 4, 39-40).

Å leve etter Herrens lov gir lykken på jorden, og siden Gud har skapt alle mennesker for at de skal være lykkelige, vil Han at alle folk skal bli disipler
«…ved å døpe dem i Faderens og Sønnens og Den hellige Ånds navn, og ved å lære dem å overholde alt det jeg har befalt dere.»

Læren om Treenigheten gjør, at alt som står i Skriften om Faderen, Sønnen og Den Hellige ånd, blir til en syntes som vår forstand kan akseptere.  Alt kommer til å henge sammen takket være en abstrakt formel: «En natur, tre personer».

Men hjelp til å leve får vi ikke av abstraksjoner.  Hjelp til å leve får vi, når vi leser hva Skriften sier om hver enkelt person: Fader, Sønn og Hellig Ånd.  For likesom de står i forhold til hverandre, har hver enkelt av dem en kjærlighetsrelasjon til hver enkelt av oss.

Slik er vi omsluttet av kjærlighet.  Bibelen er en kjærlighetshistorie om oss selv, verd å lese.

Arne Fjeld OP,
St. Dominikus kloster, Oslo