21. søndag i det alminnelige kirkeår (B)
Vil kanskje dere også gå?
Kjærlighet og frihet et uløselig bundet sammen. Den som elsker, ønsker å bli elsket igjen, ja, men i frihet. Den som virkelig elsker, ønsker den elskedes fritt valgte gjensvar.
Herren ønsker et nært, personlig forhold med hver enkelt av oss. Det er et grunnleggende eksklusivt forhold som utelukker all dobbelthet. Avgudsdyrkelse er utroskap, for å si det slik. Som den dominikanske mystikeren Mester Eckhart skriver: Man kan ikke ha Gud og… Eller med Jesu egne ord: Ingen kan tjene to herrer.
Det gudviede sølibatet, hvor en mann eller kvinne søker å hengi seg til Gud med et udelt hjerte, er et særlig tegn på denne relasjonen. Imidlertid er også gifte mennesker kalt til et eksklusivt, personlig forhold til Gud, til vennskap med Kristus, til å ha ham som sin eneste Herre. Deres gjensidige kjærlighet i ekteskapet er også et tegn nettopp på forholdet mellom Kristus og Kirken, den pakten Gud har sluttet med sitt folk i Kristi blod, den pakten hver enkelt har del i gjennom sin dåp.
Ingen kan komme til meg, uten at Faderen gir ham det i gave.
Nåden er gitt, den er en gave, og fordi Gud er en elskende, kjærlig Gud – fordi Gud er kjærlighet – tvinger han seg ikke på. Vår frihet forblir intakt. Det er vårt frie gjensvar, vår frie hengivelse, Gud ønsker. Velg i dag hvem dere vil tjene… Jeg og min ætt, vi vil tjene Herren.
Den som opplever at han eller hun er elsket, ønsker å elske igjen. Det var Herren vår Gud som førte oss og våre fedre opp fra Egypt, fra trellehuset. Han gjorde store tegn for våre øyne, holdt sin hånd over oss på hele vår ferd og vernet oss blant folkene i de land vi måtte dra igjennom. Også vi vil tjene Herren; for han er vår Gud.
Ved å elske oss, og ved å vise oss sin store kjærlighet med et så tydelig tegn, trekker Gud oss mot seg selv: Kristus viste sin kjærlighet til Kirken ved å ofre seg for dens skyld.
Den som opplever et forhold som livgivende, ønsker fritt å forbli trofast. Den som erfarer at den som taler har autoritet, blir villig til å lytte og være lydig.
Herre, til hvem skulle vi gå? Det er du som har det evige livs ord.
I eukaristien blir vi, som hver enkelt lever i den pakten Gud har sluttet med oss i dåpen, knyttet sammen til ett legeme – Kristi legeme. Det er i fellesskap, som Guds folk, vi vandrer med Herren. Det er med ett hjerte og ett sinn vi søker å tjene ham trofast på vei mot fullbyrdelsen: den fullkomne enhet, hvor alt er sammenfattet i Kristus, hvor Gud er alt i alle. Kristus verner om sitt folk, sitt legeme. I eukaristien nærer han oss og gir oss selv den nåde vi trenger for å kunne elske og følge ham, han som elsket oss først.
Allmektige Gud, du forener dine troende i et felles håp. La ditt folk elske det du befaler, og lengte etter det du lover, så våre hjerter under alle livets omskiftelser er fast forankret der hvor de sanne gleder finnes.
Sr Ingeborg-Marie OP,
Lunden kloster i Oslo