Denne søndagens tekster gir oss rikelig anledning til reflektere over essensen i vårt kristenliv.
“Si til de urolige hjerter: Vær frimodige, vær ikke redde”, hører vi hos Jesaja – Gud kommer selv og frelser dere! For et budskap – tar vi imot? For hva skal skje: Jo, blinde skal se, døve skal høre, den stumme skal juble og i ørkenen skal kilder bryte frem.
Vi vil jo gjerne bli kvitt plagene våre, forskjellige som de er, men hvordan? Den døvstumme i evangeliteksten blir ført frem for Jesus så han kan legge hendene på ham. Jesus tar mannen til side, bort fra mengden, står det, stikker fingrene sine i ørene hans, tar sitt eget spytt på tungen hans, og sier “Effata”, lukk deg opp. Ubehagelig nærgående, kan vi mene – men det er slik Gud virker. I det levde livet, det konkrete, daglige livet. Det er der troen leves. Hvis vi våger å utsette oss for Ham. Når vi lytter til Ham i bønn, i Skriften, i liturgien. Når vi tar imot Ham i sakramentene.
Vårt åndelige liv er vårt daglige liv, og det leves ikke i egen sfære, men i det konkrete, håndgripelige liv. Jesus sier jo selv at det du gjør mot andre, det gjør du mot meg. Ingenting er unndratt vårt kristenliv. Å gjøre tro til privatsak er sånn sett meningsløst – hvis ikke troen har konsekvenser i vårt liv, hva da? At vi skal ha det godt med oss selv? At vi skal pleie våre egne åndelige behov?
I dåpsliturgien har Kirken helt fra den tidligste tid tegnet et kors over dåpskandidatens munn og ører idet presten sier: “Herren Jesus Kristus lot de døve høre og de stumme tale. Måtte han snart la deg høre sitt ord med dine ører, og la din munn bekjenne din tro, Gud Fader til pris og ære.”
Dåpens liv, nådens liv i oss – er ment å gjennomsyre vår tilværelse, vår kropp, vår identitet. Den som er rik, er den som er rik i troen, hører vi i Jakobs brev, som setter sin tids – og også vår – forståelse av fattig og rik på hodet. Det gjør troen med oss. Det setter dåpen oss i stand til; vi mottar en nåde som skal utfolde seg og bære stadig rikere frukt livet igjennom.
Vi skal høre med troens øre, se med troens blikk – kanskje kan du ikke høre, sier du, kanskje kan du ikke se – nei, kanskje, men ofte er det også slik at vi ikke vil se, ikke vil høre. Vi er ofte altfor flinke til å rettferdiggjøre oss selv og våre svakheter. Det er menneskelig å feile, sier vi, og vi lever i grunnen ganske greit med våre små, og kanskje også større, svakheter. Og så glemmer vi at vi er kalt til noe mer – til uendelig mye mer! Vi er ikke kalt til middelmådighet – men til hellighet – til å bli ham lik som har skapt oss. Være lys og salt i verden. For å bli det vi er kalt til, kreves det både selvinnsikt og omvendelse – men vi bekjenner oss til en Gud som har gitt seg selv for oss og som er rede til å ta imot når som helst, rede til å gi oss sin barmhjertighet, øse den ut over oss ikke minst i skriftemålets nåde.
Vi bærer alle på plager – kjente og ukjente – slagg og skitt og vonde ting som det ikke uten videre er lett å leve med. Jesus hjelper oss å se det, men han hjelper oss ikke bare å se vår egen elendighet, men også å se den i Guds barmhjertighets lys. Vi er ikke summen av våre plager, våre svakheter, vi er så uendelig mye mer – mennesker, skapt i Guds bilde, elsket av Gud for vår egen skyld!
Det er et annet moment i evangelieteksten som også er verdt å reflektere over. Etterat Jesus har befridd den døvstumme fra hans plager, sier han til de som fulgte ham at de ikke måtte si noe om det som var skjedd til andre.
Det var ikke berømmelse Jesus søkte. Det var ikke ved å vinne folks gunst, ved å få et navn som mirakelmaker, at Jesus skulle frelse oss. Det var gjennom nederlaget han seiret, og der, og bare der – i hans kors – ligger kilden til vårt håp, vårt mot og vår glede.
1. lesning: Jes 35,4-7a, Salme 146, 2. lesning: Jak 2,1-5, Evangelium: Mark 7,31-37