I middelalderen ble Olav den hellige regnet som Nordens største og viktigste helgen. Han
ble æret fra Finland i øst til Færøyene og Island i vest, ja, også utenfor Nordens grenser ble kirker viet til hans ære. Da normannerne kom som korsfarere til Det hellige land, malte de hans bilde på en av søylene i selveste Fødselskirken i Betlehem. Hans grav i Nidaros var Europas tredje største valfartssted, og utallige er de pilegrimer fra hele Europa som slet seg den tunge og vanskelige vei over Dovrefjell for å søke hjelp for sine lidelser ved helgenkongens grav.
I våre dager har man av og til inntrykk av at Olavsfeiringen, også for katolikker delvis, er et stykke middelalderlig folklore som feires uten at man helt skjønner den religiøse betydningen av denne feiringen. Ja, det virker som om det er en utbredt oppfatning at Olavs helligkåring nærmest skulle bero på en misforståelse, at han var en brutal viking som ikke var noen skikkelig helgen. Alt dette skyldes en gedigen undervurdering av middelalderkirkens religiøse innsikt.
Da biskop Grimkjell erklærte Olav for en hellig mann å være, skjedde dette etter å ha rådspurt folket og kleresiet, i samsvar med tidens skikk i slike saker. Det er i denne sammenheng, i forbindelse med helgenkåringer, at uttrykket “vox populi, vox Dei” (folkets røst, Guds røst) har sin egentlige mening. På denne tiden skjedde alle helgenkåringer lokalt. Først over hundre år senere ble helgenkåringer et privilegium paven krevde for seg alene.
Grunnen til at Olav så fort etter sin død ble regnet for hellig, var for det første at hans død ble sett på som en martyrdød. Olav hadde i sitt liv kjempet for innføringen av den kristne tro i Norge. Ham, som andre konger i samme situasjon, var apostolatet blitt overdratt – kongen var apostel, og han utøvde sitt apostolat med kongelige metoder. Allerede på slutten av 500-tallet hadde pave Gregor den store trukket opp prinsippene for det kongelige apostolat i et brev til den engelske konge Ethelbert av Kent, hvor paven sier:
Grunnen til at den allmektige Gud opphøyer gode menn til å styre over folkeslag, er for å kunne gi sin nådes gaver til alle dem de styrer over. Vi vet at dette er tilfelle med det engelske folk som du så ærerikt regjerer, slik at han kan velsigne ditt folk også ved hjelp av de gode gaver han gir deg. Derfor, min berømte sønn, må du nidkjært ta vare på den nåde Gud har gitt deg, og beflitte deg på å utbre den kristne tro blant de folk du har ansvar for. La deres omvendelse være din fremste bekymring; undertrykk avgudsdyrkelse og ødelegg deres helligdommer, hev dine undersåtters moralske standard ved ditt eget daddelfrie liv, i det du oppmuntrer, advarer, overtaler, refser og gir dem et eksempel ved dine egne gode gjerninger. Gud vil utvilsomt gi deg din belønning i himmelen dersom du trofast forkynner hans navn og hans sannhet på jorden; og han hvis ære du søker og fremmer blant dine folk, vil gjøre ditt navn ærerikt for kommende slekter.
Allerede keiser Konstantin den store var av tidens biskoper blitt hyllet som isapóstolos, som “apostlenes likemann”, ja til og med som “den trettende apostel”. Kong Olav Haraldsson utøvde denne samme typen apostolat da han innførte kristendommen i Norge. Hans metoder kan av og til på oss virke harde, men de var i samsvar med kongers måte å styre på, og forøvrig også i samsvar med de prinsipper som allerede pave Gregor hadde trukket opp.
Men det dype kristne ideal er allikevel ikke den kongelige apostel, men nærmest det motsatte, nemlig martyren – den som gir det ytterste bevis på troen på Kristus, den som gir sitt liv, det kostbareste et menneske har, heller enn å svikte Kristus. Martyren er den som tar Kristi ord i evangeliet på alvor: “Den som setter livet til for min skyld, han skal finne det igjen.” I tiltro til de ordene går martyren i døden, og i beundring og takknemlighet har kirken helt fra begynnelsen av æret martyrene som mennesker som var helt fylte av Den Hellige Ånd, uten hvilken ingen kan bekjenne: “Jesus er Herre”, slik som Apostelen sier.
Det var ikke fordi Olav vant land og riker at kirken erklærte ham for å være hellig. Det var ikke engang fordi han la seg opp fortjenester i Guds og kirkens øyne ved å innføre kristendommen i landet at en slik ære ble ham til del. Nei, det var fordi han døde for den tro han hadde forkynt, at han ble erklært hellig, og fordi Gud selv har stadfestet dette ved de mirakler som skjedde ved hans grav. Olav bekjente inntil døden, og Gud vitnet om at han godtok hans bekjennelse. Det var dette som gjorde så sterkt et inntrykk at til og med hans fiender omvendte seg.
Olavsfeiringen er ikke et stykke folklore. Olavsfeiringen har en dyp religiøs betydning. Riktignok er det så at helgendyrkelsen har kunnet gi anledning til både misforståelse og skandale, men dypest sett er helgenfeiringen ikke noe annet enn en bekjennelse av frelsens realitet. Frelse er ikke et eller annet luftig og fint, frelsen er en virkelighet som finner sted i mennesker, slik at ikke bare deres sjel blir frelst, men også deres legemer. Relikviekulten kan gi seg direkte avskyelige utslag, men dypest sett er den ikke annet enn en bekjennelse av troen på kjødets oppstandelse. At helgener, autentiske trosvitner fremstår i et land, betyr at kristentroen virkelig har festet rot i det landet. Denne tro som var så sterk i kong Olav, har da også for all tid etter ham preget vårt land og folk. Måtte den også i fremtiden fortsette å vise slik styrke.
Per Bjørn Halvorsen OP (1939 – 2007), St Dominikus kloster, Oslo
Teksten er hentet fra samlingen ”Katolske prekener” (St. Olav Forlag 1989).