Preken for 1. søndag i advent 2012

I det vi går inn i adventstiden møter vi Bibelens lesninger som beskriver Kristi doble komme. Den ene åpenbaringen er Guds Sønn som tar bolig blant menneskene i inkarnasjonen. Den andre er Kristus som kommer i herlighet på den siste dag. Den endelige forløsningen da Jesus kommer med makt og herlighet forutsetter og bygger på frelsesverket som har sin spede begynnelse ved en engels ord, i en jomfrus skjød, og i et barn som blir forløst under ringe kår i en stall, i en krybbe.

Mellom dette Alfa og Omega som får himmelkreftene til å skjelve står Kirken som et tegn og vitnesbyrd. Vi er kalt til å forkynne det gode budskap, først og fremst ved å vitne om det med våre liv. ”Rett ryggen og løft hodet, for befrielsen er nær” sier Jesus. Verdens kaoskrefter som virker så overveldende og truende mister sin makt når Gud selv trer inn i verden. Nå er det kaoskreftene som skjelver, og som må vike for en ny orden. Det er ikke lenger døden som dreper, det er Kristus som dreper døden. I dødens sted vokser kjærlighet, forsoning, tillit og fred.

Kanskje er det nettopp nå, når vi går inn i den mørkeste tiden i året, at vi trenger å bli minnet om dette. For når novembermørket har begynt å gjøre seg gjeldende, og tungsinn og motløshet presser på, da kan det være godt å huske på hva som er oss gitt i troen. Vi er ikke underlagt døden, vi står på livets side. Rett ryggen, løft hodet. Ikke av ytre tvang, men av indre frimodighet rotfestet i Guds løfter om en endelig forløsning. Denne troens frimodighet er også vår kilde til den særlige våke- og ventetiden vi går inn i. En tid for bønn, for fortrolig samvær med vår Herre, han som skjenker oss sine gaver. Vi står i spenningen mellom forløst og uforløst, mellom frelsen her og nå, og dagen som skal komme. Og i bønn og stillhet lytter vi til Ordet som lever skjult i oss.

Så la oss starte på ny frisk. La oss gå ut førjulsmørket. Kjenne de første snøfnuggene på mot huden. Føle den bitende frosten som naturen trenger for å fornye seg og forberede seg til neste vår. Se snøen som gjør alle ting nye, som legger seg som et slør over alt som var. Den nordiske adventstiden er frisk og vakker. Det er også ventetiden vi nå går inn i. Rett ryggen. Løft hodet. For Frelseren er nær.

p. Haavar Simon Nilsen OP, St. Dominikus kloster, Oslo