Å leve er risikabelt!

3. søndag i det alminnelige kirkeåret, år B

Bilde 3 søndag alm kirkeårTiden er denne søndagens tema.

I den første lesningen hører vi at profeten Jona ble sendt til storbyen Ninive med et urovekkende budskap til de syndige innbyggerne: «Ennå førti dager, og så skal Ninive bli ødelagt!» Da folket omvendte seg og gjorde bot, endret Gud sin plan. [1 Jona 3:1-5,10]

Deretter får vi noen formanende ord fra Paulus, som skriver at «Tiden er knapp […] for hele den synlige verden går mot sin undergang.» Vi må leve uten å binde oss for sterkt til denne verdens goder. [1 Kor 7:29-31]

Til slutt beretter evangelisten Markus om Jesus som forkynner at «Tiden er inne, og Guds rike er nær». Så kaller han til seg de første fire disiplene, fire fiskere som skal bli menneskefiskere. [Mark 1:14-20]

Dette er ganske urovekkende ord. Om bare førti dager… Tiden er knapp… Ja, tiden for gudsriket er nær… Vi kan få høy puls av mindre.

Jona var ganske presis; det var om førti dager det skulle skje. Ellers er Bibelens budskap ofte at tiden er begrenset og fremtiden ukjent. Vi går døden i møte – det gjelder alle mennesker – og jorden varer heller ikke evig. Men tidspunktet «kommer som en tyv om natten» [1 Tess 5:2], for «dagen og timen kjenner ingen, ikke englene i himmelen og heller ikke Sønnen, bare Faderen» [Matt 24:36].

Å leve er risikabelt! «Så våk da!» sier Jesus [Matt 24:42; 25:13].

Har vi noe viktig å gjøre, så må vi gjøre det nå! Vi må ikke vente med å skvære opp om vi har gjort noen noe vondt, og i morgen kan det være for sent å besøke dem som lengter etter oss. Carpe diem! skrev den romerske dikteren Horatius, «Grip dagen, stol så lite som mulig på den neste».

Det samme gjelder samfunnet. Det er nå – ja, hver dag – vi må arbeide for å lindre nød og for å skape rettferdighet, dialog, forsoning og fred. Noen kroner i tiggerens kopp, et forsvar for den som blir krenket, litt kjærlighet til den som trenger det… Vi må ikke overlate alt til politikerne og de store organisasjonene; det er summen av alle de små bidragene som teller.

Og det gjelder Kirken. Hvis Evangeliet skal forkynnes for alle, kan ikke det vente til i morgen. Vi må prøve hver dag å vise i liv og ord hvilken rikdom troen gir.

Det gjelder også vår klode. Hvis vi ikke griper inn, vil klimaet forverres og menneskenes levekår bli dårligere. Det er nå vi må gjøre noe med miljøet, ikke om noen år. Ansvaret er vårt. Også vi må bidra, stort eller lite.

Og selvsagt, det gjelder ikke minst det skremmende, det som vi kanskje forsøker å glemme: Det jordiske varer ikke evig. En dag tar livet slutt. Noen ganger skjer det forutsigbart, på grunn av sykdom eller alder. Da har vi tid til å forberede oss. Men døden kan også komme uventet, «som en tyv om natten». I begge tilfeller må vi være forberedt. De gamle romerne sa også memento mori! «husk du skal dø».

Carpe diem! Memento mori! Vi synes kanskje dette er barske ord, men av og til må Kirken minne oss om at det er risikabelt å leve. Det må vi ta på alvor.

Vi må imidlertid også ha tillit til at Gud hjelper oss med sin nåde, «han som i sin rike miskunn har født oss på ny og gitt oss et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde!» [1 Pet 1:3]

Så kan vi se fram til den endelige avslutningen – Herrens gjenkomst – med glede og forventning og ikke bare med angst for «dommedag».

Helge Erik Solberg, legdominikanerfraterniteten St. Dominikus, Oslo

Helge Erik Solberg,
legdominikanerfraterniteten St. Dominikus, Oslo

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.