Marias uplettede unnfangelse, 8. desember 2012
Det fortelles med krav på pålitelighet at brødrene i Santa Sabina var samlet i bønn hele natten forut for pave Pius IXs proklamasjon av dogmet om jomfru Marias uplettede unnfangelse i 1854. Bønnen var at Ånden måtte gripe inn i siste øyeblikk og forhindre dogmeerklæringen. Slik gikk det ikke, og dominikanerne har siden feiret jomfruens uplettede unnfangelse sammen med Kirken forøvrig.
Om dogmeerklæringen er av forholdsvis ny dato, så er ikke feiringen av Marias unnfangelse det, ei heller debatten om det læremessige innholdet. Annas unnfangelse av Maria ble i den østlige kristenhet feiret i tidlig middelalder, og i vest er festen kjent fra 1000-tallet av. Ideen om Maria som ”den nye Eva”, fri fra syndens plett, finner vi også hos kirkefedrene.
Diskusjonen om hvordan dette skulle forstås har gått høyt. Kontroversene i vestkirken har med læren om arvesynden å gjøre. Problemet var i korthet denne: Ingen var i tvil om Marias hellighet, men den måtte ikke komme i konflikt med hennes behov for å bli frelst fra synden ved den ene mellommann mellom Gud og mennesker, Jesus Kristus.
Thomas Aquinas inntok en moderat posisjon i debatten – Han hellet til det syn at Maria først ble fullstendig renset fra synd ved bebudelsen. Fransiskanerne på sin side, gikk langt i motsatt retning, og en av deres teologer, Duns Scotus, forsvarte læren ved å vise til at Gud, med tanke på frelsen i Kristus, på forhånd kunne befri Maria fra arvesyndens plett.
Men hva vil det si? Og – har det noe å si oss?
Marias uplettede unnfangelse vil si at Maria ved Guds nåde, helt fra unnfangelsen av var befridd fra synd, så det aldri var noe i henne som kunne avholde henne fra å gjøre Guds vilje. Det fantes ikke synd i henne som kunne opponere mot Guds plan, hindre henne i å følge den. Nåden hadde satt henne fri. Engelen hilser henne med ordene: ”Vær hilset, du nådefylte” – Maria var fylt av nåde og fri fra synd så hun kunne bli verdig til å bli mor til Guds egen sønn.
Fra hennes eksistens første øyeblikk var hun overgitt den Gud som setter oss fri. I dialogen med engelen kommer hun ikke med innsigelser, spør ikke ”hva vil folk tro?”, ”jeg er for ung”. Hun later ikke til å tvile på engelens budskap, men spør hvordan det skal gå til – ”jeg har jo ingen mann”. Og engelen svarer: ”Den hellige ånd skal kommer over deg… Ingenting er umulig for Gud.” Og Maria svarer: ”Se, jeg er Herrens tjenerinne, det skje meg som du har sagt.” Det er i frihet hun gir sitt ja. Hun tar frivillig del i Guds plan, går frivillig inn på Guds premisser.
Det er menneskelig å feile, sier vi med stor overbevisning. Vi er så vant til å kompromisse oss frem i livet, gi konsesjoner til vår egen svakhet, så det å skulle bestrebe seg på å være syndfri, kan lett virke umenneskelig – ”Det er nok ikke for oss,” tenker vi kanskje, i en slags ydmykhet…
De gamle visste at roten til all synd ligger i hovmodet. ”Jomfru Maria gikk lydig Guds vei,” synger vi. Lydighet og det å bøye seg for autoriteter står ikke høyt i kurs i en frihetselskende verden hvor det å si nei til Gud nærmest er et tegn på menneskets frihet og verdighet. Men Jesus forteller oss at det motsatte er tilfelle, at synd er slaveri, at å si ja til Gud er sann frihet, og at vi – først ved vårt ja – kan få tilfredsstilt våre dypeste behov og lengsler og bli det vi er ment å være – Guds barn og avbilde.
Denne festens andre lesning sier oss nettopp noe om dette: at også vi er utvalgt fra evighet av, ”før verdens grunnvoll ble lagt” (sml Ef 1,3-6.11-12), til å bli hellige, stå plettfrie frem for Guds åsyn –
Og det er helt sant at vi mennesker ikke kan komme oss dit for egen maskin. Til det trenger vi Guds hjelp, han som gjør storverk i menneskers liv bare han slipper til.
Den hellige ånd kom over Maria og gjorde henne fruktbar med Guds Ord. Også vi trenger Åndens gave skal vi befris fra synd og bevares i sann frihet.
Hellige Maria, Guds mor, be for oss syndere nå og i vår dødstime, amen.
Sr. Anne Bente Hadland op, Katarinahjemmet, Oslo
Lesningsreferanser: 1. lesning 1 Mos 3,9-15.20, 2. lesning Ef 1,3-6.11-12, Evangelium Luk 1,26-38