2. søndag i advent, år C

Advent er tiden for å fordype seg i ventingens mysterium, sier Michel de Verteuil*. Å vente har en egen verdi. Venting kan være skapende og gi åndelig vekst.  Det kan også være en kjærlighetshandling fordi vi ved å vente på andre viser dem respekt og gir dem frihet.

Adventstidens gave er håp, sier Verteuil videre. Vi minnes den tiden i Jesu liv da han var i Marias skjød – virkelig, men usynlig. Adventstidens frukt er å vokse i håpet om at Gud er til stede i verden, selv om han er skjult. Derfor lar vi oss ikke kue av det onde, gir ikke opp våre drømmer, møter i tillit det som dagen bringer, tar imot dem som Gud sender oss og ser det beste i dem, der han selv er nærværende.

Lesningene i adventsliturgien forteller om bibelske personer som er modeller for håp. Vi får ikke noen definisjon av selve begrepet håp, men historiene kan si noe om personenes innstilling, hvordan de tolket hendelsene i tiden og forholdt seg til sine samtidige.

Johannes Døperen er dagens eksempel på en person som vet hvordan man skal vente. Han kalles den siste av profetene og er broen mellom Det gamle og Det nye testamentet. Allerede mens han var i mors liv, hoppet han av glede over Marias hilsen. Denne gleden og innsikten må ha vært drivkraften bak hans enkle levemåte og iherdige forkynnelse.  Og det var ikke seg selv han ville forkynne, men han som skulle komme. Han gjorde profeten Jesajas ord til sine: ”Gjør veien klar for Herren, jevn stiene ut for ham! Hver dal skal fylles, hvert fjell, hver ås skal slettes, hver kroket vei skal rettes ut, hver ulendt sti bli jevn. Og alt som lever, skal få se Guds frelse”.

Det var maktpåliggende for Johannes å få sagt at folket måtte forberede seg ved å  ”vende om og la seg døpe, for å få tilgivelse for sine synder”.  Men hadde det ikke vært mer effektivt å snakke med de politiske lederne eller starte en organisasjon, slik at hele samfunnet kunne være forberedt best og bredest mulig? Johannes gikk for det motsatte: Hvis hver enkelt ville vende seg bort fra sine synder og motta tilgivelse, kunne Guds gaver av kjærlighet og godhet strømme uhindret fram til og mellom menneskene. Freden kunne bygges innenfra og nedenfra, bunn solid.

Johannes’ budskap gjelder også for oss. Vi gjør veien klar for Herren ved å åpne oss for Gud, i bønnen og i alle våre aktiviteter. Og når vi i hans lys ser vår egen svikt, er det mengder av styrke og fornyelse å få gjennom botens sakrament. Her kan vi i tillit og trygghet si alt som det er, for, som det står i en barnekatekese, ”Gud gleder seg over at du er kommet”. Han elsker oss og vil gjerne gi sine rike gaver. Av kjærlighet skulle vi derfor fylle hullene og jevne ut humpene i våre liv, og slik gjøre veien klar for Herren inn til oss.

Åse Sofie Skjerdal, legdominikanerfraterniteten i Oslo

* Michel de Verteul: Lectio Divina with the Sunday Gospels: The Year of Luke – Year C, Columba Press 2004.