33. søndag i det alminnelige kirkeåret, år B
På den tid skal Mikael stå fram, den store fyrsten som står ved dine landsmenns side. Det skal komme en trengselstid som det ikke har vært maken til helt siden folkeslag oppsto. På den tid skal ditt folk bli berget.
Jesus Kristus har for alltid tatt sete ved Guds høyre.
Da skal de få se menneskesønnen komme i skyene, i all sin makt og herlighet.
La fikentreet tjene som eksempel: når grenene blir myke og treet får løv, da vet dere at sommeren er nær.
Gjennom hele Guds folks historie har profetene, inspirert av den hellige Ånd, forutsagt enten dom, straff og undergang eller håp og frelse. De apokalyptiske bøkene har gitt folket perspektiv i fremtiden men også realisme for den nærværende tid: ingen frelse uten omvendelse her og nå. Dette er blitt utformet i den mest dramatiske kunst, over kirkeportaler på gotiske katedraler og i dikt som Dantes Divina Comedia og Draumkvedet.
Det dreier seg om kamp mellom gode og onde makter, en kamp som utspiller seg i verden til enhver tid, en kamp som ikke minst leves i hvert menneskes liv. Det ligger nært å spå verdens undergang og de siste tider når kriger raser som verst, samtidig er det nettopp da de store profeter opptrer på arenaen. Det kan være falske profeter som sprer frykt og redsel, Guds barmhjertighet synes nytteløs og de onde kreftene får ta overtaket og knuse menneskenes håp.
Mystikerne derimot lærer oss å vende blikket innover og søke å Gud i det indre livet, der Gud er oss nærmere enn vi er oss selv (Mester Eckhart).Da er vi i kontakt med evigheten og kan bidra til å skape fred i verden. Da hever vi oss utover det timelige perspektivet.
Vi vet ikke dagen og timen når Menneskesønnen kommer i skyene i all sin makt og herlighet, det vet Gud alene. Det er ikke utelukkende verdens dramatiske hendelser som er tegnet på de siste tider, nei det er også fikentreet som blomstrer: da vet vi at tiden er moden.
Endetiden kommer ikke som en ødeleggende straff men som en fullbyrdelse og en forløsning. Vi har lett for å tolke tidens tegn i retning av verdens undergang, vi leser Guds vilje inn i medgang og motgang, henholdsvis som velsignelse eller straff.
I dagens responsoriesalme leser vi: «Du lærer meg livets vei, gir meg gledens fylde for ditt åsyn». Det er Guds åsyn vi søker, det er fullbyrdelsen av livet med ham og alle de hellige. Håpet er allerede å ha kastet anker i himmelen!
Klosterfolkets oppgave er å peke nettopp i den retningen, ved sitt absolutte engasjement her i tiden å vise veien til livet og vårt egentlige endemål. Og vår tids profeter minner oss om dette, vi er underveis mot et mål og målet er Kristus.
Dominikanerordenen feirer sitt 800-årsjubileum fra 7 november iår til 17 januar 2017. Samtidig proklamerer Pave Frans et Barmhjertighetens år, noe som helt stemmer med det dominikanske kall: dominikanerne er håpets forkynnere gjennom sitt liv og sin lære. «Når grenene blir myke og treet får løv, da vet dere at sommeren er nær.»
«Din barmhjertighet Herre vil jeg synge til evig tid.»
Sr. Anne Lise Strøm OP, Lunden kloster, Oslo