Eskil Skjeldal skrev et minneord over Arnfinn Haram i Klassekampen den 22. desember 2012. Vi legger ut teksten med tillatelse fra forfatteren.

Da Arnfinn Haram døde 10. juni i år, gikk noe i stykker. Norge mistet en viktig motrøst og briljant tankesamler. Kirken mistet en viktig forkynner. Klassekampen mistet sin teologiske samvittighet. Vennene mistet en umistelig støtte. Å være vennen til Arnfinn var et eventyr. Han bar på en voldsom sentripetal kraft, og var en kompleks person. Under kompleksiteten: Haram var klosterbroder i Dominikanerordenen. I denne ordenen er det et stort rom for personlig modning. Dette forløste Harams sterke sider.

For dem som fulgte Haram, var det lett å miste pusten av tempoet. Han var overalt, skrev overalt, satt lite stille. Han kjørte på, tok sine daglige push-ups og sit-ups, og løp fort og ofte. For å spre Guds ord i dette tempoet, måtte han være i god form.

Men de færreste så ham de mange timene hver dag da han mediterte og ba. Haram levde med et tydelig og våkent indre. Han brukte mye tid på å kjenne etter, og hadde kontakt innover og oppover. Bønn var ikke først og fremst en plikt han som dominikaner måttegjøre, det var en grunnleggende del av et katolsk fromhetsliv. Bønnen var ikke episodisk, den var døgnets drivkraft. Hver gang noen, med rette, var bekymret for at han kjørte et for hardt løp der ute i verden, sa han: ”Når folk maser om at jeg skal ta det mer med ro, sier jeg at de selv kan prøve å være stille flere timer hvert døgn. Så kan vi snakkes. Folk må skjønne at jeg ikke bare er aktiv. En stor del av livet mitt er stillhet.” Overfor menneskene rundt ham viste dette seg i en usvikelig trofasthet: Du kunne ringe ham midt på natten, dersom en akutt situasjon hadde oppstått. Da for han ned i kirken for å be.

Men om han levde mye i stillhet, kunne han også være intenst utålmodig. Det verste var om han havnet på et foredrag eller en teaterforestilling og begynte å kjede seg. Da falt han fullstendig i staver: Han var fanget. Da kunne han snakke halvhøyt til seg selv, og kommentere det meningsløse innholdet. Jeg tror dette handlet mest om hans sterkt utviklede sans for  tingenes essens – han snuste kjapt opp hovedpoenget i en bok eller et teaterstykke. Om foredragsholderen eller skuespillerne brukte litt for lang tid på å komme til kjernen, var det uutholdelig.

Men ett sted var han skånet for dette: i musikken. Den representerte den reneste formen for estetikk. De gangene jeg satte Bose-headsettet på ham, og skrudde i-poden inn på Beethoven, slo det aldri feil. Han forsvant fullstendig. Han måtte klapses tilbake til det dennesidige.

Frihet til forpliktelse. Det dominikanske ethos bærer på en tilsynelatende motsetning i at det fremmer en sterk individualisme fundert på broderens løfte om lydighet i kommunitetslivet. Broderen skal utvikle seg i tråd med egen personlighet, egne gaver, men samtidig er han også en del av det sterke brødrefellesskapet. Broderen er hyrde for de troende som oppsøker ordenen, feirer messe og forvalter sakramentene. Dominikaneren er fri fra mye som vi andre er bundet av: Gjeld og inntekt deles, og man har få eiendeler. Dette passet Haram godt – han ble ikke slik fordi han var dominikaner. Han vokste opp i enkle kår, var stolt av det, og reagerte instinktivt på overdreven materialisme. Det var for eksempel ikke noen vits i å gi ham gaver, de ble alltid gitt videre i det Haramske systemet. Skulle du gi ham noe fint, kunne du ta ham med ut for en øl og en heftig diskusjon. Han lo godt hver gang vennene okket seg over store regninger, eller at bilen enda en gang måtte repareres: Disse problemene hadde ikke han!

Harams syn på etablissementets kulturelle sannheter var preget av grunnleggende skepsis. Han trakk ikke mot det etablerte, men mot mennesker i randsonen, mot inspirerende samtaler. Han trivdes best på brune puber, med intense diskusjoner om kultur, samfunn og tro. Mistral på Majorstua var perfekt for ham, ikke prangende, ingen musikk på høyttalerne. Her kunne han føre dialog i fred og ro. Om han virkelig slo seg løs, kjøpte han et sildesmørbrød. Å ta ham med på feite middager var fullstendig umulig. Det stod ikke på pengene, det var mer det at han søkte å holde en lav profil. Det kunne lede oss inn i diskusjoner. Jeg mente det ikke var så nøye om vi gikk på restaurant en gang i halvåret. Jeg kalte ham rigid. Men nei, en slik livsstil ville han ikke bekrefte. ”Det er da ingen livsstil”, sa jeg. ”Vi skal bare spise.” Det var nytteløst. Dette handlet nok mest om hans personlighet, han søkte mot utkanten, mot det minst mulig pretensiøse.

Haram mente norsk kultur manglet grunnleggende kunnskap om religion og metafysikk. Her kunne han være krass: Det var noe uforpliktende med en kultur som dyrket bestemte verdier, uten å inkludere Gud som det ytterste kriterium for verdibedømmelse. Det norske forsøket på å nedbygge det metafysiske, skapte en distanse i ham: ”Det virker som om Norge AS forsøker å bygge opp en positiv terminologi der religiøse tradisjoner er utrensket. Det vil ikke si at dette prosjektet ikke har verdifulle sider, men det får ikke blodet til å bruse i meg.”

Radikal etterfølgelse. Dominikanerens iver etter samfunnsradikalitet er forent med den grunnleggende konserverende stabiliteten i å leve i en kommunitet, i en orden. Dette synes i tidebønnene, i liturgien og i feiringen av messen. Dominikanerens radikalitet er evangeliets radikalitet: Selg alt du eier og følg meg. Fattigdomsidealet åpner for en radikal livsform, dominikaneren er kallet til å utfordre samfunnet. Dette ga Haram aldri slipp på, det passet hans utfordrende personlighet. Han identifiserte seg med Klassekampens sterke sosiale engasjement. Men han ville videre: Han fortolket radikalitet i ordets opprinnelige betydning, og påpekte den kristne forståelsen av menneskets røtter: Mennesket var skapt av Gud, og lengtet tilbake til dette fellesskapet.

Det var ingen tvil om at Gud var det viktigste i Harams liv, og dette viste seg i det daglige. Uansett hvor han var, fulgte han tidebønnenes struktur. For eksempel når han dro på ferie til Sunnmøre, hjem til mor Nancy, på Stranda. Da føyk han rundt i fjellene på dagtid. På kveldene slappet han av med mor, eller dro på besøk til øyene. Men selv da levde han ut sitt bønneliv, han våket og ba. Uansett. Denne prioriteringen kunne være upraktisk. Om vi var på biltur, ville jeg bare fort frem. Men han innrettet dagen etter tidebønnene, stoppet bilen og tok frem bønneboka, helst ved en kirke. Å argumentere med at vi kom senere frem, at det ville bli kø eller mørkt, nyttet ikke. Vi lærte likevel mye av hans grunnleggende instinkt for bønnen: Tidebønnene styrte dagen, klokkeslett var dermed ikke fullt så interessant, med mindre han hadde en konkret avtale. Da var han nøye. Det var ved en slik bønnestopp, ved Heggenes kirke i Valdres, han ble tatt for å være satanist. Arnfinns indre klokke ringte for bønn, og kirken var like i nærheten. Det var sent og skumring. Han skjente ut av bilen med kappa og bønneboka, og hadde ikke rukket å komme skikkelig i gang før bonden på nabogården kom i stor fart: Han hadde sett en mørk skikkelse svinse rundt kirken. Siden dette var på 1990-tallet, en tid da satanistene tente på kirker, la bonden sammen to og to. Han hastet ut for å kjeppjage denne mørkets fyrste. Han ga seg ikke før Arnfinn sang noen kristne salmer for ham, og leste fra bønneboka.

Motkultur. Kallet til å preke evangeliet åpnet opp for Harams intense ønske om å leve i en motkultur. For ham ga ordenens kall til lydighet, fattigdom og etterfølgelse en plattform for å utfordre samfunnet, kulturen og alle etablerte mentaliteter, særlig den sekulære. I en verdslig samfunnsforståelse er alt det som har med Gud å gjøre blitt uvirkelig. Haram var godt oppdatert på sekularitets-forskningen, og hadde dyp forståelse av hva som hadde preget Vestens mentalitet i overgangen fra middelalderen til det moderne. Når dette sekulære dukket opp i medienes overflate, var Haram en stabeis. Da fyrte han opp mac-en og skrev i rasende fart. Han mente at de viktigste kristne innsiktene, det som hadde formet Europa, var blitt fortrengt: Gud har skapt oss, vi er syndere, vi skal møte Gud en dag, det finnes en dommedag, vi trenger å be. Han ønsket å utfordre det sekulære ved å leve ut det radikale kallet til omvendelse i samfunnets midte. Haram snakket ofte om noe Paulus skrev, i Romerbrevet 12.1:

”La dere ikke prege av den nåværende verden, men la dere forvandle ved at sinnet fornyes, så vi kan dømme hva som er Guds vilje, det som gleder Gud, det gode, det fullkomne”

Ordenslivet var en stadig påminnelse om Paulus´  poeng: Det representerte en alternativ livsform i den nåværende verden. Haram påpekte farene ved å bli preget av det som er rundt oss, vi måtte ikke utsette oss for ensidig innflytelse. Dette gjaldt ikke bare for de kristne. Faren lå for ham i at menneskene begynte å tenke likt, at vi bare så det vi ville se. Det handlet ikke om forakt for den nåværende verden, men om det gudfryktige alternativet: en mer forpliktende menneskelighet, der menneskets svakhet og de som faller utenfor ikke blir sett på som mindreverdig.

Inn i dette etablerte drev Haram en motkulturell kile. Han trodde på noe annet. Dette som var prentet inn i mennesket fra skapelsen av: Guds segl.

Eskil Skjeldal