Jesus stiger opp mot Jerusalem. Befolkningen kommer ham i møte, de brer ut sine kapper og legger palmegrener over, slik hyller de ham de tror er deres nye konge. Men kongen selv, Jesus, må føle seg underlig til mote under denne hyllesten. Han vet at hans vei ikke går til tronen, ikke til æren, ikke til gleden. Den går til tornekronen, til ydmykelsen og til lidelsen. De hyller ham for det de har sett. Jesus lar seg hylle for det de ennå ikke har sett. Her møter vi frelsens mysterium, og vi møter Kristi mysterium, sann Gud og sant menneske.
I filmen Nattverdsgjestene av Ingmar Bergmann blir vi mot slutten av filmen vitne til et møte mellom den desillusjonerte presten og klokkeren. Klokkeren har i en årrekke slitt med store ryggsmerter, men bærer sitt kors tålmodig. Som sin fasteforbredelse har klokkeren meditert over Kristi lidelseshistorie. Klokkeren som selv har levd med fysisk lidelse i mange år har tenkt over Jesu korsvei. Han konkluderer med at denne lidelsen ikke kan være den verste Jesus opplever. Bak den fysiske lidelsen som i seg selv er grusom ser klokkeren en enda dypere lidelse. Det er ensomhetens lidelse klokkeren ser som så uutholdelig. For disiplene ikke forstått noen ting. De har fulgt ham i tre år. Likevel har de ennå ikke skjønt hva som skal skje, og hvem han virkelig er. De har delt det siste måltidet med ham. Men de har ikke fattet hva denne handlingen egentlig innebærer og hva det vil si. Og når han i sin ensomhet ber i Getsemane faller Peter, Jakob og Johannes i søvn. Soldatene kommer, og de kan på ingen måte stå opp for sin venn. Han blir overgitt til soldatenes vold, og når situasjonen tilspisser seg rømmer de til alle kanter. Han er overlatt til lidelsen. Overlatt til ensomheten.
Og klokkeren kommer til sin konklusjon. Jesu store lidelse er å forstå at ingen forstår. Han blir forlatt når det eneste han trenger er noen å stole på. Men selv denne smerten er ikke den tyngste. For da Kristus spikres opp på korset roper han ut: ”Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?” Han føler seg oppgitt av både Gud og mennesker. Dette er Kristi dype lidelse. Guds taushet. Menneskers svik.
Vi følger Jesus opp til Jerusalem. Den ensomme kongen sitter på eselet. Palmegrenene på veien brenner i øynene. Han lider, kongen. Og han gråter over kvinnene i Jerusalem, disse kvinnene som ikke forstår. Om noen dager vil det være kvinnene som gråter over ham. Selv om de ennå ikke forstår. Nøkkelen til lidelsen er den tomme graven. Men vi er ikke kommet dit ennå. Vi står og ser vår Frelser gå den veien Faderen har beredt for ham. En ensom vei. Vår frelses vei.
p. Haavar Simon Nilsen, St Dominikus kloster, Oslo