Vi kjenner Ham på stemmen

Den gode hyrde, mosaikk, Ravenna4. søndag i påsketiden, den gode hyrdes søndag (Joh 10, 27-30)

Jesus sier: Mine får hører min stemme; jeg kjenner dem, og de følger meg. Dette sier han fordi han som er Guds Ord, han er også Guds røst. Et ord kan skrives med bokstaver og leses, men slik har det seg ikke med Jesus, Guds Ord. Han er et ord som tales og som høres. Jesus er Guds røst, en røst som lyder, ikke med bulder og brak, men som tales stille i menneskets indre, en røst vi kjenner igjen, akkurat som når vi sier til en venn: ”Jeg kjente deg på stemmen”. Det som tales, og den som taler, er derfor én og samme sak; ordet og røsten er én og den samme. Ordet som tales, er viktig, men enda viktigere er det å gjenkjenne den som taler, på stemmen. Derfor sier vår Hyrde: Mine får hører min røst.

Gud taler til mennesket. Dersom vi setter oss ned og tenker saken igjennom, er dette høyst forunderlig. Hvorfor skulle Gud tale til mennesket? Hvorfor kunne han ikke forbli urgåten og la mennesket forbli hvor det er, med sin undring og sin higen, slik det så ofte og så lenge var tilfellet? Noe svar finner vi ikke på dette hvorfor, like lite som vi noen gang får svar på hvorfor noe eksisterer i det hele tatt. Hvorfor er noe, hvorfor er ikke alt intet? Det eneste svar vi kan finne på eksistensens mysterium, er det som er blitt oss åpenbart, nemlig at det ene og alene er Guds godhet som gjør at alt eksisterer.

Ene og alene Guds godhet er det også som gjør at han taler til oss mennesker. Gud meddeler seg. Han meddeler ikke en viten eller en kunnen først og fremst, han meddeler seg fordi han vil nå frem til menneskets hjerte. Han formidler ikke kunnskap om universets opphav – det har han overlatt til mennesket selv å utgrunne – han sier: ”Dette har jeg gjort, av godhet.”

Gud formidlet sitt ord til menneskene på mangfoldig vis. Han talte til mennesket gjennom dets religiøse lengsel, for det var han som la ned i mennesket den uro St. Augustin taler om: ”Du har skapt oss til deg, og vårt hjerte er urolig til det hviler i deg.”

Gud talte til våre fedre Israels folk, og Guds tale ble skrevet ned i bøker. I de siste tider talte han til sine apostler gjennom Ordet, gjennom Sønnen, og disse Guds sendemenn drog ut i all verden og formidlet talen videre. Men det er noe underlig med dette ordet, for det er et ord som ikke bare skal høres med hørselssansen og så formidles til hjernen, det er et ord som skal høres like meget, ja, kanskje først og fremst, av hjertet. Guds ord høres med hjertet.

Sist søndag hørte vi det vakre evangeliet om Jesus som viste seg ved Galileasjøen. Vi hørte at da disiplene hadde fisket hele natten og trette og oppgitte nærmet seg bredden i gryningen, så de en skikkelse stå inne på stranden. De så alle sammen at det stod noen der, for ingen av dem var svaksynte, så vidt vi vet, men det var en som så hvem det var, nemlig Johannes, den disippel Jesus elsket, og han sa: Det er Herren. Alle så med øynene, men Johannes så med hjertet, og med sitt hjerte, som var fullt av den kjærlighet Jesus hadde skjenket ham, var han i stand til å se og si: Det er Herren.

Slik har det seg også med å høre Guds Ord. Alle kan lese Guds ord, det er skrevet og trykt i millioner av eksemplarer rundt om i verden, vi kan også høre det opplest, enten det nå er i kirkene eller andre steder, men for å forstå det, er det ikke nok å lese det med øynene eller høre det med ørene, Guds Ord må leses med hjertet og høres med hjertet. Derfor er det vår Hyrde sier: Mine får hører min røst.

Denne åndelige hørselssans, som er helt annerledes enn den fysiske, er en gave, den er den Hellige Ånds gave. Det hjertet som hører og ser, det er det kjøtthjertet Gud lovet gjennom profeten: Jeg skal rive stenhjertet ut av dem, og gi dem er kjøtthjerte i stedet. Stenhjertet kan for så vidt også lese og høre Gud Ord, og si: ”Så er det skrevet i Guds Ord”. Men stenhjertet kan ikke lese Guds Ord ved hjelp av Guds Ords Ånd, det er det bare kjøtthjertet som kan, og det er ved Guds Ånd som bor i våre hjerter at vi kan gjenkjenne den elskede og si: ”Det er Hyrden som taler, vi kjenner ham på stemmen.”

Dette har seg slik fordi Guds Ord ble skrevet ved Guds Ånd – Den hellige skrift er inspirert eller ”innblest” av Guds Ånd, som det het i de gamle oversettelsene. Det er den Hellige Ånd som er opphav til Guds Ord, og for å kunne høre Guds Ord må vi høre det ved hjelp av den Guds Ånd som bor i våre hjerter.

Guds Ord er ikke stentavler som overleveres fra generasjon til generasjon som et arvestykke, Guds Ord er det levende ord som Kirkens Herre taler sakte til Kirken, sin brud, og det er hun, Kirken, som i kraft av den Hellige Ånd som bor i henne, er i stand til å si: ”Det er Herren, jeg kjenner min brudgom på stemmen.”

Troen kan ikke formidles ved det skrevne ord alene, troen må formidles ved levende stemmer. Apostlene sendte sine brev ut i verden, men først og fremst reiste de selv rundt og forkynte det levende ord med levende røst. Og da deres røster forstummet, sendte de andre ut i sitt sted, slik at også disse kunne vitne ved sin forkynnelse og ved sitt liv og si: ”Så sier Herren”. Dersom disse hyrders stemmer er en gjenklang av Hyrdens stemme, da kan Kirken, Kristi brud, gi deres forkynnelse sin tilslutning og si: ”Det er Herren. Jeg kjenner ham på stemmen”.

Per Bjørn Halvorsen OP (1939 – 2007), St Dominikus kloster, Oslo

Teksten er hentet fra prekensamlingen ”Kjenn din verdighet – en dominikaners prekener” (Forlaget Press 2005).

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.