Lesninger:Den Hellige Johannes Døpers fødsel, -13 Luk 1, 57-66,80

Brødre og søstre,

Kirken feirer i dag festen for Johannes Døperens fødsel, Sankt Hans, eller Jonsok som festen ble kalt i Norge tidligere. Det burde vi ha fortsatt med, for bare noen få vet å sette sankthansbålene og årets lyseste sommernatt i forbindelse med en av kristenhetens aller mest setrale skikkelser.

Johannes døper, Jon Baptist, var ikke bare en sann brobygger, men utgjorde på sett og vis broen selv. Han regnes som den siste profet i det Gamle Testamentet, og den første martyr i Det Nye, selve bindeleddet mellom Den Gamle og Den Nye pakt.

Med et ben i den jødiske tradisjon, og det andre i den første kristne bevegelse, var han en slags impresario for Jesus. Han la forholdene til rette for den aktiviteten som munner ut i påskemysteriets seiersglade budskap, en innsats som ga ham martyrkronen. Han gikk i døden før Kristus selv utåndet på korset, og fikk et endelikt som ble kjent langt utover de religiøse rammer, fordi han ble en brikke i en storpolitisk maktkamp. Johannes var Jesu samtidige, men alltid litt tidligere ute, både med sin fødsel, sin forkynnelse og sin død. Han var en sann veiviser, utsendt av Faderen selv.

Vi kan ofte se ikonografiske fremstillinger av Jesusbarnet sittende på Marias fang, med en liten guttepjokk i skinnpesk stående ved siden av. Den kunstneriske frihet understreker at han kom forut for Herren, ryddet veien foran ham, og gikk i døden for sin gudstro før Herren selv fullførte sin påske.

At døperen Johannes ble sett på som Profeten Elias kommet tilbake, understreker også det eskatologiske aspektet, noe som gjennomsyret hele hans kall og virke. Han har utvilsomt statuert et religiøst eksempel for mange mennesker, både i sin samtid og i ettertid.

Stemmen i ødemarken varslet om at enden var nær og oppfordret til omvendelse. Ødemarken ble hans tilholdssted, gresshopper og villhonning hans diett, og en kamelhårskappe med lærbelte ble hans habitt. Alt sammen symboler på en ekstrem enkelhet og en radikal nøysomhet; han ble en forgjenger for ørkenfedrene og en slags Frans av Assisi for sin egen tid.

I dagens Evangelium hører vi om hans fødsel, og om hvordan han fikk navnet Johannes, Yahannan, som betyr ”Gud viser nåde”. Foreldre, nøye utvalgt av Gud; var gamle og svært gudfryktige, og triste og barnløse som de var, skulle likevel Sakarias og hans aldersstegne hustru Elisabeth bli hovedpersoner i Guds frelsesplans første kapittel.

Det var da også til deres hus hun skyndte seg, Maria, for å fortelle om det store og underlige som var hendt henne ved bebudelsen. Og de to kvinnene; en jomfru, og en gammel og steril, var begge blitt utvalgt av Gud for å sette til verden frelseshistoriens viktigste personer: Døperen og Frelseren.

Jon Baptist så ”lyset” allerede før han hadde sett ”dagens lys”, og han hoppet av glede i sin mors liv da de to vordende mødre møttes for å lovprise Herren, og la ”sin ånd fryde seg i Gud vår Frelser”, slik vi har fortsatt å gjøre til denne dag!

p. Jon Atle Wetaas OP, St Dominikus kloster