Hvile har vært sommerens hovedtema her på OPDACIA.org-sidene. I en serie innlegg har vi blitt minnet om hvor viktig det er å gå til kildene, søke stillheten og finne ny styrke gjennom bønnen og kontemplasjonen.
Feriedagene har vært en tid der vi har kunnet praktisere disse gode rådene. Nå vender vi tilbake til arbeidet, styrket i både kropp og sjel, med ladede batterier. Vi kjenner at hvilen har gjort oss godt. Konsentrasjon og overskudd er større enn før ferien, og vi opplever at vi har noe å gi til andre.
Likevel har de fleste erfart at hverdagens aktiviteter og travelhet raskt setter inn. Før vi vet ordet av det, har plikter og tidspress tatt styringen. Hvor ble det av det store perspektivet, forankringen, retningen, målet, roen, gleden, balansen, dømmekraften, tålmodigheten, nestekjærligheten?
Nøkkelen ligger i å finne balansen mellom å gi og å motta, mellom aksjon og kontemplasjon. I et av sommerens innlegg, Den nødvendige roen, leste vi: “(Jesus) levde i en rytmisk veksling mellom aktivitet og tilbaketrukkenhet. Stadig hører vi at han trakk seg unna folkemengden for å be. Har vi større og viktigere oppgaver enn han hadde? Gud venter tålmodig på at vi skal slippe taket, være tause og la stillheten skylle gjennom bevisstheten som bølger av krystallklart vann.”
I dominikanerordenen legges det stor vekt på denne balansen mellom aktivt liv og kontemplasjon. Og det er kontemplasjonen som skal være utgangspunktet, alle våre aktiviteter skal springe ut av den.
Katarina av Siena, som midt i et svært aktivt liv alltid kunne søke inn i sin “indre celle”, har gitt oss et godt bilde. I “Dialogen” (nr. 64) sier hun:
It is just like a vessel you fill at the fountain. If you take it out of the fountain to drink, it is soon empty. But if you hold your vessel in the fountain as you drink, it will always be full.
Med dette avslutter vi serien om hvile og fortsetter fra neste uke med refleksjoner over kommende søndags tekster.
GOD HØST!
OPDACIA-redaksjonen ved Åse Sofie Skjerdal, legdominikanerfraterniteten i Oslo
