Lesninger: 23. søndag i det alminnelige kirkeår

I denne perioden av kirkeåret møter vi Kirkens formaninger for hvordan man skal leve det kristne liv. Forrige søndags tekst handlet om ydmykheten, i dag er det selvfornektelsen vi konfronteres med.

Jesus sier: “Den som ikke bærer sitt kors og følger etter meg, han kan ikke være min disippel.” (Luk. 14,27). Dette utsagnet står i sterk motsetning til lignelsen som går like forut for dagens tekst, der husbonden nøder alt og alle som kan krype og gå til å bli med på gjestebudet. Forrige uke sto altså himmelens porter på vid vegg. I dag har vi flaks om vi får en fot innenfor. Så hvordan skal vi forstå dette? Hva mener Kristus egentlig med den radikale selvfornektelsen? Skal vi virkelig hate vår far og mor? Hvordan skal vi ta opp vårt kors og gi avkall på både materielle goder og absolutt alt?

Dagens Evangelium er noe Søren Kierkegaard ville likt. Den radikale omvendelsen, det store spranget og de svimlende 70.000 favner. Jeg kan formelig kjenne suget i magen. Det er bare det at min hverdag er ikke fylt med radikale himmelsprang. Min hverdag er – hverdagslig. Jeg noterer med tilfredshet at der er varmt vann i dusjen, der er (god) kaffe på bollen, og luft i sykkelhjula. Det er enda til luka i beda i hagen! Hvor blir det av den evangeliske selvfornektelsen når man nyter nyplanta stauder i hagen og ellers rusler fram i den daglige tralten? Hvor blir det av det store korset, i alt det hverdagslige?

Nylig hørte jeg et foredrag som hadde overskriften “Pristerliche Lebenskultur”, som altså satte presters livsstil på agendaen. Her var temaet tilsynelatende det motsatte av selvfornektelse, nemlig anerkjennelse av seg selv. Og foredragsholderen stilte en rekke spørsmål som kunne virke – hverdagslige, men som egentlig var dypt utfordrende:

– Setter du av tid til å finne deg selv i hverdage

– Hvordan behandler du kroppen din? (Treat your body as your brother/sister!)

– Lytter du til deg selv?

– Hvordan pleier du relasjonen til Gud?

– Elsker du deg selv som din neste?

Er dette selvsentrerte, egosentriske spørsmål som drar oss bort fra den evangeliske selvfornektelsen? Vel. Disse spørsmålene avdekker jo så alt for ofte hvordan vi ikke tar vare på oss selv. Det vi møter når vi ser inn i oss selv er jo så alt for ofte det som fører oss bort fra Gud og oss selv. Vi møter frykt, avmakt, selvhat og selvforakt, bekymringer, stress og rastløshet.Vi møter sorg og smerte som vi tvinger under overflaten gjennom overdrivelser, enten det er snakk om mat, bruk av alkohol, overdrevet mye arbeid, internett-surfing med det som følger med meningsløs tidsbruk, av porno og all annen tomhet.

Men kjære venner, vi er ikke kalt til et sånt liv. Vi er ikke kalt til oppjagethet og flyktighet. Eller for å si det med Romerbrevet: “Guds rike er ikke et spørsmål om mat eller drikke; det består i rettferdighet, fred og glede i den Hellige Ånd.” (Rm14.17)

Dette er det Gud ønsker å gi oss. Rettferd, fred og glede. Vi er kalt til å vende oss mot Gud, og mot vårt sanne jeg. Og dette fører unektelig til kamp. For vi mangler frihet til å gjøre det vi egentlig vil, det som er egentlig godt. Vi kjenner vår egen avmakt ovenfor det vi ikke klarer å rette på, og nettopp dette er det Gud ber oss om å gi avkall på. Gi slipp, sier Gud. La meg ta hånd om det. Eller som vi hørte i første lesning i dag:

“Vi kan knapt nok tyde de jordiske ting, vi må streve for å fatte selv det som er oss nærmest. Men det som er i himmelen, hvem kan utforske det? Hvem har fattet din plan, uten at du gav ham visdom og sendte ham din Hellige Ånd fra det høye?” (Visd. 9, 17f.)

Så la oss vende oss til Gud, la oss oppmuntre hverandre til å være ansvarlige kristne som gjør det ene nødvendige, nemlig å la Gud få virke i oss og gjennom oss, til vår egen og vår nestes fred, glede og frelse.

Og husk: Det er hverdagen som teller. Skal vi holde orden i beda, enten det er i klosterhagen eller i vårt indre, så er det den jamne, regelmessige innsatsen som teller mest. Resultatet av innsatsen er kanskje at hverdagen plutselig blir litt mindre hverdagslig.

I Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn. Amen.

Fr. Haavar Simon OP