Brødre og søstre,
på denne 24. søndagen i det alminnelige kirkeåret, forteller Jesus oss tre ulike historier, eller lignelser, for å forklare hvordan Gud er, og hvordan det har seg med Guds rike. Først en fortelling om en bortkommen sau, deretter om en bortkommen sølvmynt, og til sist hører vi fortellingen om den fortapte sønn som vender hjem.
Alle disse tre lignelsene bærer preg av å komme fra Jesu egen munn, og blir altså fortalt for å forklare oss hvordan Guds rike, – og Gud selv er, og hvordan Gud forholder seg til oss mennesker; ”Guds husholdning”, og ”frelsens økonomi”.
De tre lignelsene er også gode eksempler på hvordan Jesus kunne provosere fariseerne og de skriftlærde ved åpenlyst å omgi seg med tollere og syndere, med dem som ikke synlig bestrebet seg på å overholde loven.
Målet med fariseernes virksomhet var å bringe en så stor del av Israel som mulig innunder overholdelse av lovens mange påbud og forskrifter, fordi de mente at det bare var ved overholdelse av loven at eiendomsforholdet mellom Gud og hans folk kunne bli stadfestet. Derfor dannet de foreninger og skoler, for bedre å kunne oppdra folket, eller i det minste så mange som bare mulig.
Men så kommer Jesus og tar opp tråden fra Johannes døperens misjonsvirksomhet, og forkynner at Guds rike nå er kommet nær. Og selv om han omgås åpenlyse synderne uten å refse dem for deres unnfallenhet, forkaster han på ingen måte loven og dens betydning! Han sa helt utvetydig: ”Jeg er ikke kommet for å oppheve loven, men for å oppfylle den!” Og med ett befinner vi oss ved selve poenget i Jesu forkynnelse, nemlig at Israel var bundet av loven som en mulig vei for å oppnå frelse, ja, men det var ikke Gud! Gud er ikke bundet av noe, Gud er fri!
Gud er vingårdsherren som gir alle arbeiderne akkurat den samme lønn, uansett hvor tidlig eller hvor sent de kom inn i vingården.
Gud er den gode hyrde som kjenner sine får, og vet at de nittini vil greie seg selv mens han går for å finne igjen, og bringe tilbake, det ene fåret som har gått seg vill.
Gud er den gamle konen som gleder seg høylytt over å ha funnet igjen den ene lille sølvmynten hun hadde mistet, selv om hun hadde mange andre mynter liggende i pengepungen.
Og Gud er selvsagt den inderlig gode far, som gjenkjenner sin elskede sønn langt borte fra, løper ham i møte, tar ham i sine armer og tilgi ham at både arven og æren er satt over styr, og at han selvforskyldt endte med å leve, bokstavelig talt, som et svin.
Ja, Gud elsker i sannhet sine villfarne barn! Han tilgir dem og tar dem inn i sin kjærlighet. Og da den eldste sønnen, han som trofast hadde tjent sin far i alle år, – og er bildet på Israels nidkjære overholdelse av loven, følte seg forbigått og urettferdig behandlet, sier hans far til ham; ”Gutten min, du har jo alltid vært hos meg. Og alt mitt er ditt!”
Budskapet i Jesu forkynnelse er altså at loven står fast, ja, like fast som løftene om frihet og frelse. Men samtidig også at Gud ikke er bundet av loven, fordi hans kjærlighet er grenseløs, og hans barmhjertighet er uten ende. Ham står det fritt å gi frelsen til alle, også til dem som står utenfor loven, som ikke kjenner loven, men som likevel, av god vilje, søker ham av et oppriktig hjerte.
Vår Gud er ingen gruppegud, ingen klassegud, ingen nasjonalgud, ingen gud for bare dem som selv ser seg spesielt utvalgt. Gud er hele Jordens og alle menneskers Gud. Enten de har lært ham å kjenne eller ikke. For selv om det er Sannhetens Ånd som har levendegjort Guds Kirke på Jorden, så begrenses ikke Åndens virke av Kirken! Der Guds Ånd er, der er også Kirken i hele sin fylde.
Gud løper alle mennesker i møte, og han tar dem i sin favn for å invitere dem inn til den messianske bryllupsfesten i sitt rike. I sin fullkomne frihet, og i sin grenseløse kjærlighet, løper han oss i møte, fordi han kjenner oss igjen alt langt, langt borte fra, og han roper til oss at vi skal glede oss, og at vi skal feire, ”for nå,” sier han, ”nå har du, – som hadde gått deg vill, kommet hjem igjen!”
+ I Faderens og Sønnens og Den hellige Ånds navn. Amen
p. Jon Atle Wetaas o.p., Oslo