25. søndag i det alminnelige kirkeår, år C  

Man kan se for seg flere mulige innfallsvinkler til innholdet i dagens tekster, men et tema som kommer til uttrykk særlig i første lesning og evangeliet, er sammenhengen mellom vårt forhold til de jordiske goder og de himmelske, det timelige og det evige.

I følge det vi kanskje kunne kalle en slags inkarnasjonens logikk, er det en tett forbindelse mellom det jordiske og det himmelske. Livet som kristen leves i den eskatologiske spenningen mellom “allerede” og “ikke ennå”. I Jesu liv på jorden var Guds rike allerede kommet nær, ved hans død og oppstandelse ble det så å si innviet, verket ble fullbragt, men den endelige åpenbaringen av det kommer først ved tidenes ende. I mellomtiden lever vi med denne realiteten som er tilstede, men ofte synlig bare for troens blikk.

Vårt forhold til Gud kommer til uttrykk i vårt forhold til vår neste. “Den som ikke elsker sin bror som han har sett, hvordan kan han elske Gud som han ikke ser?” Hvis vi ikke er tro i smått, når det gjelder det bedragerske gods, hvordan kan vi da være tro i stort, i det som gjelder det evige? Nestekjærligheten, rettferdigheten, anerkjennelsen av våre medmenneskers verdighet og verdi, omsorgen for deres materielle og åndelige behov, blir stående som et konkret uttrykk for vår kjærlighet til Gud. Trofastheten i de små ting blir både garanti for og forberedelse til trofasthet i større ting.

Dette innbærer en vilje til, en åpenhet for å la Gud inkarneres i vår jordiske eksistens, la hans rike komme i vårt daglige liv. Vi kan ikke tjene to herrer. Så lenge vi lever her på jorden er det nødvendig for oss å forholde oss til jordiske realiteter, verdslige myndigheter og timelige verdier. Vi kan ikke og skal ikke flykte fra disse tingene. Men vi lever også i et evighetsperspektiv, vi er også  – eller ønsker å være – borgere av Riket, og må således etter beste evne forvalte de timelige goder som er oss betrodd på en måte som viser hvem som er vår Herre.

I dette ligger dessuten en stor frihet: Vi er ikke – vi trenger ikke å være – slaver under pengene, under mammon, dømt til å forbli fanget i en spiral av “mye-vil-ha-mer-og-enda-mer”, ofte på bekostning av våre medmennesker. Vi er frie mennesker, løskjøpt av Kristus, som fritt kan forvalte skaperverket til alles beste og glede oss over Guds gaver, men som vet at vår dypeste lengsel aldri kan tilfredsstilles av materielle ting som forgår, og at den skatt som er oss gitt, de sanne verdier, befinner seg i de evige boliger. Fritt kan vi dele med andre, i kjærlighet, og knytte fellesskapsbånd som varer, ikke bare her på jorden, men i evigheten.

Hellige Gud, du har sagt at vi oppfyller hele loven ved å elske deg og vår neste. Hjelp oss å holde dine bud og nå frem til det evige liv. Ved Kristus vår Herre. Amen. (Dagens kirkebønn)

Sr. Ingeborg-Marie OP,
Lunden kloster, Oslo