27. søndag i det alm. kirkeår, år C           

Vårt forhold til Gud – vår tjeneste for Guds rike bygger på tro – tro på en overordnet mening med livet, troen på Kristus. Med Marias tro startet gjennopprettelsen av adam, menneskeheten i sin totalitet, og dette gir oss en viktig bibelsk indikasjon på troens sentrale betydning for menneskets samliv med Gud.

Når ikke-troende snakker om tro, mener de ”tro” i samme forstand som ”jeg tror nok det blir regn i morgen”. Troen er noe som eksisterer kun i hodet på den enkelte, iblant kanskje anvendt for å sprite opp en trist tilværelse med noen trøsterike fantasier.

Med ”tro” mener man ofte antagelser som ikke kan verifiseres gjennom de vitenskapelige metoder vi idag ”tror på”. Menneskets såkalte ”viten” betraktes da som en motsetning til tro. En del av det vi kaller ”tro” er ganske riktig en tillit til at det Kirken lærer oss er en åpenbart sannhet, som ikke lar seg verifisere på linje med sekulær kunnskap.

Men det finnes også en dypere dimensjon i vår ”tro”. Et helt kapittel av Hebreerbrevet er viet en utfyllende kommentar til hva som menes med kristen tro. Her står det: Troen er substansen (hypostasis) i det vi håper, en overbevisning om ting (pragmaton) vi ikke kan se (Hebr 11,1) –og videre: I tro forstår vi at verden er skapt ved Gud ord, og at det vi ser har sitt opphav i det usynlige (Hebr 11,3).

Så, det Bibelen mener med ”tro” synes å være noe annet og mer enn det man i det daglige, sekulære liv forstår med ”tro”. I Bibelen taler man om den usynlig del av virkeligheten, som er selve opphavet til den synlige. Troen er i denne forstand ingen motsetning til fornuften – den opplyser og utvider fornuften og gir mennesket innsikt i både den skapte og den uskapte virkelighet.

Vår tro settes ofte på prøve. Følelsen av gudsforlatthet er ofte beskrevet i Bibelen. Selv Jesus erfarte dette. Vi ber og får ingen svar. Alt er mørkt. Vi hører bare de gudløses hån, ”frekk og uærlig er han”, som det står i den første lesningen fra Habakuk. Likevel – vi lever tross alt med troens substans i oss –  i tillit til at Gud er større enn vår fornuft og våre følelser. Alt fullendes når tiden er moden, sier profeten, ”det kan drøye, men det kommer sikkert”.

Det er Guds kjærlighet som er substansen i vår tro. Denne guddommelige kjærlighet er det som føder troen. Vår gudbilledlighet utstråler noe av kjærligheten Gud nedla i mennesket når han skapte det i sitt ”bilde og lignelse”, og troen formes av dette inderlige gudsforholdet i sjelen.

Men ofte – ja kanskje oftest – ser vi det ikke. Vi får et glimt og i dette øyeblikk faller det hele på plass, også i fornuften. Men så er alt som før og vi vet hva vi har sett, men det er atter skjult.

Tro er en betegnelse for den kristnes forening med Gud, det er ikke slik at man tror man er forenet med Gud; det dreier seg om en erfaring av Guds nærvær, som så kan betegnes som en levende tro. Denne dype og ”levende tro” var fullkommen i Maria. Hun behøvde ikke be om større tro, for hun erfarte allerede Guds nærvær som en reell kraft og dette ga henne den grenseløse tilliten til Guds allmakt, som gjorde henne istand til å kooperere i frelsesverket, selv før det var fullbyrdet. Troen setter oss istand til å kooperere med Gud i hans frelsesverk – dette er vårt livs mening og hovedformål, dette er den tjeneste vi er skapt til, som vi ”er skyldige i å gjøre”. I dagens Evangelium lærer Jesus oss at tro og tjeneste er uadskillelige og den eneste vei som bidrar til å gjøre troen ”større”. Det er kun den egne erfaringen av dette samvirke med Gud, som gir oss de tegn – eller ”beviser” – vi trenger for å få bekreftet at den usynlige, åndelige virkeligheten virkelig manifesterer seg synlig i våre liv. I lengden er det ikke nok med fromme tanker og spekulasjoner, troen kan ikke overleve på så mager kost.

Jesus sier at selv en bitteliten tro kan gjøre underverk, og det er slik at når troen gir en bitteliten åpning for Guds virke i våre liv, skjer det fort at grenser åpnes og horisonter utvides. Jo mer vi åpner oss for Gud, jo mer får Guds kjærlighet plass i våre liv, desto større blir troen.

Jeanne Wreden,
legdominikaner-fraterniteten i Oslo