29. alm. søndag (C), Luk 18, 1-8
Når vår Herre Jesus lærer oss å be, er det ikke som noen mester i meditasjonsteknikk han fremtrer. Ordet ble sannelig kjød, og det er til oss kjødelige mennesker han taler på en måte som selv vi kan forstå.
I dagens evangelium anbefaler han oss å etterligne den pågående damen, som vi må ha lov til å beskrive som en masete kjerring, som ikke gir seg før den korrupte dommeren gir henne rett. I lignende bilder uttrykker han seg et annet sted, hvor han trekker frem som eksempel en nabo som forstyrrer midt på natten fordi han har fått uventet besøk og trenger å låne et brød. Og videre sier han: Er det vel en far blant dere som vil gi sin sønn en orm når han ber om en fisk, eller gi ham en skorpion når han ber om et egg? Når selv dere som er onde, sier han, og det er dét som er poenget, vet å gi barna deres gode gaver, hvor mye mer skal da ikke Faderen gi den Hellige Ånd fra himmelen til dem som ber ham. Når han befaler: Be, så skal dere få, virker det nesten som om han sier: “Mas, så skal dere få”. Og i dagens evangelium trekker han som konklusjon: Skulle ikke Gud gi sine utvalgte rett, de som roper til ham dag og natt, selv om han synes å gi seg tid?
Hvorfor insisterer Jesus slik på at vi skal be? Sier han ikke selv: Dere har en Far som vet hva dere trenger, før dere ber ham om det? Hvis det forholder seg slik, hvorfor skal vi da be, siden Gud Fader utvilsomt vet bedre enn vi selv hva vi egentlig trenger.
Nøkkelen til å forstå dette får vi allerede i de første ord i den bønn Jesus lærte oss å be: Fader vår. Gud er vår Far og vi er hans barn. Vi er enkle og ufullkomne i forhold til Faderens fullkommenhet og godhet, og for å få avstanden satt riktig i kontrast, er det Jesus forteller lignelsen om den masete kjerringa og den pågående naboen. Gud, fordi han er vår Far, vil at vi skal be ham, ikke fordi han skulle være uvitende om våre behov, våre lengsler og våre smerter, vår fortvilelse og våre gleder, men fordi han ønsker å gi oss sine gode gaver, ikke tvinge dem på oss.
Det står mennesket fritt å tro på Gud eller ikke, elske Gud eller ikke. Gud skapte verden og mennesket, ikke av nødvendighet, men av godhet. Gud, som er fra evighet til evighet, eksisterer fullkomment i seg selv, Fader, Sønn og Hellig Ånd. Gud trenger ingenting eller ingen, han er uten behov, uten mangel, fullkommen. Men fordi han etter sitt vesen er kjærlighet, og fordi det ligger i kjærlighetens vesen å meddele det som er godt til den man elsker, skapte Gud ved sitt evige Ord, sin elskede Sønn, mennesket etter sitt avbilde for å meddele det sine gode gaver.
Mennesket ble skapt fritt, med fri vilje til å elske Gud igjen, til å gjengjelde Guds kjærlighet eller ikke. Dette var nødvendig, for hadde mennesket bare vært en viljeløs marionett, hadde det heller ikke hatt evnen til å elske, men var blitt som et skip uten ror, drevet hit og dit på eksistensens opprørte hav uten mål og uten méd, revet med av driftenes blinde strømmer.
Fordi mennesket ikke maktet å gjengjelde Faderens overstrømmende kjærlighet, sendte han oss Sønnen for at vi gjennom ham og sammen med ham skulle bli hans barn, og ha samme fortrolige forhold til Faderen som Sønnen. Derfor lærte han oss å bruke samme uttrykk overfor Gud som han selv brukte: “Abba! Far!”
Bønnen er altså grunnleggende i vårt forhold til Faderen, fordi bønnen er uttrykk for vår lengsel etter Gud og vår kjærlighet til ham. Derfor vil Jesus – og det er derfor han forteller den merkelige historien om den masete damen – at vi alltid skal be, for det er slik fortellingen innledes: På den tid fortalte Jesus disiplene en lignelse, om at de alltid skulle be og aldri gå trett. Hans apostel Paulus gjentar den samme formaningen og sier rett ut: Be uten opphør.
Også St. Augustin spurte seg selv om hva den vel kunne bety, denne befalingen om å be alltid. Han spør: “Når apostelen sier: Be uten opphør, betyr det at vi uopphørlig skal ligge på kne, til stadighet ligge utstrakt eller stå med løftede hender?” – for det var slik man bad både i antikken og middelalderen. Nei, sier Augustin fornuftig nok, “hvis det er dét det betyr å be, tror jeg ikke vi klarer det, i hvert fall ikke uten opphør.”
Nei, sier den hellige Augustin, det er ikke den direkte bønn som menes når Herren og hans apostel befaler oss å be uten opphør. Han sier: “Det finnes en annen, en indre bønn, som er uten opphør, og det er lengselen”. Ja, sier han, “selve din lengsel er din bønn; varer lengselen ved, gjør bønnen det også”.
Lengsel og kjærlighet hører sammen. Den som elsker, lengter etter den han elsker. Derfor sier Augustin videre: “Om din lengsel varer ved, gjør din stemme det også. Du tier først når du slutter å elske”. “Er kjærligheten kjølig, forholder hjertet seg taust; er kjærligheten brennende, roper hjertet”.
Det er mangt å lære av dem vi ikke uten grunn kaller våre fedre i troen. Det som i Skriften kan synes uklart og vanskelig å forstå, har de grunnet over i den Hellige Ånd i sine hjerter. Det vår Herre fremsatte i form av fortellinger som var rettet til oss kjødelige mennesker på et nivå vi kunne forstå, slik han nedlot seg til av menneskekjærlighet, det overlot han til våre fedre og lærere i troen å forklare nærmere for oss, som til tungnemme barn.
Kanskje forstår vi nå bedre at bønn og kjærlighet henger sammen, og hva det betyr å be alltid. Den som elsker Gud, lengter etter Gud og ber til ham. Vår bønn må ikke være vanskelig eller ekstatisk, den må ikke fylle oss med gode følelser og visjoner, selv om Gud heller ikke nekter slikt til sine barn som han elsker, når han mener det kan være til nytte for deres åndelige vekst. Nei, den egentlige, den kristne bønn, er såre enkel. Den er barnas bønn som sier: Fader vår, du som er i himmelen.
Denne teksten er hentet fra samlingen “Kjenn din verdighet – en dominikaners prekener”, Forlaget Press 2005