I novembermåneden inviterer kirken oss til å reflektere over døden. For den troende er denne refleksjonen over døden ikke noe morbid eller makaber. Tvert imot. Kjernen i det kristne budskap er at døden er overgangen til livet.
Ved en begravelse nylig hørte jeg en gråtende mann si: “Nå er det slutt; nå er det over; vi skal aldri møtes igjen.” Men for oss kristne er det slett ikke slik. Kristus har overvunnet døden, og vi trekkes inn i hans seier.
I vår tid kan dette synet på døden knapt formidles. I vårt samfunn er jaget etter å leve her og nå massivt. I stor grad er døden fortrengt. Men det var ikke sånn før i tiden. Jeg husker for eksempel da jeg som liten mange ganger deltok i det som på engelsk kalles en “wake”. “Likvake” heter det på norsk, tror jeg. Det var åpent hus hele dagen og natten etter dødsfallet. I løpet av den tiden var det en jevn strøm av naboer og bekjente som møtte opp. Liket lå i sengen uten kiste. De besøkende samlet seg rundt sengen og ba en stund. Så trakk de seg tilbake til et av de andre rommene og kondolerte de etterlatte.
Vi har alle del i det som kalles de helliges samfunn. Det vil si at i Jesus Kristus er alle troende forenet – på jorden, i himmelen og i skjærsilden. Vi ber for våre avdøde og tror at de ber for oss. Døden tar oss ut av tiden. Vi står i et samtidig fellesskap med dem som har gått foran oss og er hos Gud. Når vi feirer messen, feirer vi den sammen med dem. Vi ber aldri alene. Vi bæres av bønner fra de troende til alle tider. De helliges forbønn er til uvurderlig hjelp for oss som ennå vandrer her på jorden. Også når vi ber for våre avdøde, styrker det dem i deres forbønn for oss. Sammen utgjør vi Guds ene kirke.
Siden jeg flyttet til Norge er jeg blitt veldig glad i lutheranerne. Den norske kirkes prester og diakoner er veldig flinke til å møte og hjelpe sørgende mennesker. Men i den klassiske lutherske teologi kan man ikke gjøre noe for de avdøde, og de døde kan ikke gjøre noe for de levende. Den avdøde i deres begravelsesliturgi blir ikke tiltalt. Som katolikker i Norge kan derfor vårt spesifikke bidrag være å be også for de avdøde som ikke var katolikker.
I dag forteller evangeliet oss at vi ikke kan tolke himmelen på samme måte som vi tolker livet på jorden. I denne verden betyr livets gang at den ene generasjon følger etter den foregående. I den neste verden vil vår eksistens bli vidt forskjellig. Der finnes ikke døden; vi blir – som vi nettopp har lest – “englene lik, og Guds barn fordi vi er født av oppstandelsen”.
Det evige liv i Gud er en del av det store troens mysterium, som overgår all fatteevne og alle våre forestillinger. Vi tror på de dødes legemlige oppstandelse. Akkurat hvordan det oppstandne liv leves vet vi ikke – men det er et liv i Guds fullkomne kjærlighet.
Vårt nye liv begynte allerede da vi ble døpt. Dette er det håp vi lever ved gjennom Jesu Kristi nåde. Fremtiden er i virkeligheten allerede nåtid. Vi lever både dette livet og det som skal komme. Vår legemlige død er porten inn til det udødelige liv som vi på mystisk måte bærer i oss også her på jorden.
Vår reise her på jorden handler om å åpne oss mer og mer for det livet der vi en dag skal slå ut i full blomst i oppstandelsen. Derfor, med nytt håp og fornyet tro, ser vi frem mot det evige liv som Gud har beredt oss. I Faderens og Sønnens og Den hellige Ånds navn. Amen.
Joseph Mulvin OP,
St. Dominikus kloster, Oslo