6. søndag i det alminnelige kirkeår (A)
Dagens evangelietekst er hentet fra Bergprekenen, en av Jesu store taler, som evangelisten Matteus gjengir. Den starter med «saligprisningene», der Jesus på en klar og konsis måte forkynner den moralske standard for den som vil høre Herren til. Dagens tekst følger nokså umiddelbart etter saligprisningene og har jødenes lovbud og deres moralske praksis som bakteppe. Jesus hadde en positiv holdning til sin jødiske arv. Han presiserer da også at han ikke vil innføre noen ny lov. Loven, Guds bud overgitt til Moses, vil gjelde så lenge jorden består. Blant Jesu tilhørere er det åpenbart noen som tror han vil innføre noe nytt og kaste jødenes gamle tradisjoner over bord. Derfor presiserer Jesus at han ikke ønsker å oppheve, men å oppfylle loven. Her ligger det tydelig et ønske om å bygge på den pakten som allerede er knyttet mellom Gud og menneskene, og i oppfyllelsen av Loven må vi lese et dypt kristologisk perspektiv.
Men la oss først stoppe opp ved Jesu kommentarer. Som den begavede pedagogen han var, lister han opp en rekke parallelle etiske punkter, som hans publikum har vært fortrolig med: «Dere har hørt det er sagt…» Deretter kommenterer han disse punktene ved å korrigere eller utdype dem, formulert som en kontrast: «…men jeg sier dere». Jesu tilhørerskare var åpenbart godt kjent med sin religiøse bakgrunn, for Jesus refererer til emner publikum forutsettes å kjenne til. Men vi vet alle hvor lett det er å danne vrangforestillinger eller vaner og konforme tankeganger, og det er til dels dette Jesus ønsker å korrigere. Jødenes religion var en handlingsreligion, og evangelisten Matteus nevner mange eksempler på hvordan Jesus går til felts mot de jødisk-fariseerske lovbud og forskrifter og den slaviske overholdelsen av dem. Han ønsker at man skal konsentrere seg om de verdiene som ligger til grunn for lovbudene. Dette ser vi senere i Matteus-evangeliet, der han sier: «Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere! Dere gir tiende av mynte og anis og karve, men forsømmer det som veier mer i loven: rettferdighet, barmhjertighet og troskap. Det ene burde gjøres og det andre ikke forsømmes» (Matt 23,23).
Når Jesus tar opp emner som drap, offerhandlinger, ekteskapsbrudd eller besvergelser, fastslår han først den gjeldende loven. Men så går han dypere til verks: Det er ikke nok å overholde budene og pusse på fasaden om man ikke er ren på innsiden. Det er det indre engasjementet som teller, en handling må være resultat av et dypere valg i menneskesinnet. Gud finner ikke behag i noen offergave om vi ikke først har forsont oss med våre nærmeste. Vi må la våre handlinger være resultater av et indre oppgjør. Hjertet må være med. Her ligger mye av essensen: Det er ikke de ytre, mekaniske gjerningene som gjør et menneske rent, men den indre oppriktige kjærligheten: Vi kjenner til Jesu svar på hvilket bud som er størst i loven: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand. Dette er det største og første budet. Men det andre er like stort: Du skal elske din neste som deg selv. På disse to budene hviler hele loven og profetene.» (Matt 22,37-40)
Formaningene Jesus kommer med, kan virke skremmende krasse i sine spissformuleringer. Det er sterke krav han stiller. Ikke nok med at vi begår en synd om vi bryter ekteskapet. Vi skal ikke engang kunne tenke tanken. Og hvordan kan han likestille sinne med mord? Vi aksepterer at vi ikke skal slå i hjel, det står i Loven, men alle kan vi bli sinte, så skal vi da bare undertrykke våre følelser? Hva Jesus vel prøver å si, er at vi ikke bare skal overholde Loven, men leve i pakt med dens ånd. Det er ikke nok å la være å drepe eller å bryte ekteskapet, man må se på hva som ligger til grunn for en slik handling. Forut for et mord ligger det gjerne et sterkt oppdemmet raseri. Og det er dette raseriet som kan få utløp i vold og i verste fall drap.
Vi må gjøre opp med den vi er i konflikt med, forlike oss med ham, la kjærligheten vinne i menneskelige forhold. Først da kan Gud finne behag i våre handlinger, først da kan vi legge frem våre offergaver. De færreste av oss vil vel kunne tenke oss å ta liv, men på et dypere plan vil det femte bud angå oss alle.
De parallelle eksemplene Jesus nevner, viser oss tydelig at det er våre holdninger han griper fatt i. Jeg tror han vil understreke at budene angår oss alle. Men hvorfor setter han alt så på spissen? Jesus gjør bruk av en viktig orientalsk retorisk teknikk, nemlig overdrivelsen. Betyr det at vi ikke skal ta ham på alvor? Tvert imot. Ved å uttrykke seg så krast som han gjør, understreker han alvoret i de etiske kravene ham fremsetter. Vi må i høy grad legge oss dem på sinne. Men vi føler raskt at vi kommer til kort, kravene virker helt uoppnåelige for oss. Jesus fremsetter idealet, Guds paradisiske vilje, om man vil.
Loven var en del av den gamle pakt. Når Jesus sier at han er kommet for å oppfylle Loven, stadfester han altså dens gyldighet. Men samtidig vet vi at han med sin nye pakt, med sitt legeme og blod, tok på seg våre synder og åpnet veien til Gud for dem som tar imot ham. Dermed butter det ikke for oss i møte med budene, vi kan holde dem foran oss som ideal og stadig gå videre – i tillit til at alt er nåde.
Elisabeth Solberg, legdominikaner i Oslo