Albert den Store.
Del av altertavle fra Dominikaner-klosteret i Frankfurt, malt av Hans Holbein den eldre.

Albert den Store levde i middelalderens univers. Mange forbinder det med intellektuelt mørke og autoritære bånd, i kontrast til den senere oppblomstringen i renessansen, spesielt innenfor synet på verden og vitenskap. Hellige Albert er et av de fremste eksempler på at det ikke er et korrekt bilde. Han ble født rundt år 1200 i Bayern. Under studiene i Padova møtte han dominikanerordenen og trådte inn rundt år 1223. Ordenen var fortsatt ung, men hadde vokst og representerte et friskt pust, både åndelig og intellektuelt.

Alberts søken etter kunnskap, etter forståelse, begrenser seg ikke til det åndelige, til teologi og filosofi, men omfatter hele skaperverket. Naturen var for ham en genuin kilde til kunnskap og innsikt også om Gud som nedlegger noe av sitt vesen i skaperverket. Noen og hver kan vel bli litt “religiøs” av å kikke opp mot en stjernehimmel i november, eller en vakker soloppgang. Men det er ikke den tilnærmingen Albert tar.

Han vil forstå, utfordre autoritetene, se med egne øyne hvordan naturen faktisk er, søke sannhet, også der. Usentimentalt og systematisk stiller han spørsmål og undersøker selv. I sitt lange liv klarte han å forene dyp kunnskaps- og sannhetssøken, undervisning og tjeneste for ordenen og kirken som provinsial og biskop. Alle livets faser ble en åpning mot Gud og mot skaperverket, som for eksempel da han på en av reisene kom over noen strutser og dermed fikk testet om det var sant det de lærde påstod, at strutser spiser jernbiter. Det finnes mange veier til hellighet, St. Alberts sammenfattes i bønnen på hans festdag:

Herre, vår Gud, all visdoms kilde, du gav den salige biskop Albert å forene sin tids kunnskap med troen på deg. Hjelp oss lik ham å vokse i viten og innsikt og derved nå dypere inn i ditt eget ord og styrkes i vår kjærlighet til deg.

Katarina Pajchel OP

Katarina Pajchel OP
Katarina-hjemmet, Oslo