… se Guds frelse

2. søndag i advent, år C

Winter_roadI evangelieteksten denne annen søndag i advent vandrer Døperen Johannes, Sakarias’ sønn, «omkring i hele landet ved Jordan og forkynte at folket måtte vende om og la seg døpe, for å få tilgivelse for sine synder, slik som det står skrevet i boken med profeten Jesajas ord:

En røst roper i ødemarken : Gjør veien klar for Herren, jevn stiene ut for ham. – Og alt som lever skal få se Guds frelse.»

Et gjennomgangstema for evangelietekstene disse fire adventssøndager er det himmelske lys som kommer inn i verden foran den dag vi skal feire til minne om Jesu fødsel da Ordet, som er Gud, ble til kjød.

Siden Skapelsen har Kristus og Helligånden sammen med Faderen utgjort Treenigheten. Jesu fødsel er Kristi første komme, men i evangelietekstene og lesningene disse fire søndag før jul ligger også kimen til hans gjenkomst.

I første lesning denne søndagen (Bar 5,1-9) står der avslutningsvis «For Gud skal lede det jublende Israel i lyset av sin herlighet med den miskunn og rettferd som kommer fra ham». Kristus er Messias, jødenes konge.

Annen lesning (Fil 1,4-6. 8-11) uttrykker Paulus’ håp for oss kristne «slik at Kristi dag finner dere rene og plettfrie, og lar dere høste den fulle frukt av den rettferdighet, som Jesus Kristus virker i oss – Gud lov og pris».

Kristi dag henspiller på at han skal komme tilbake for å dømme levende og døde.

Den kristne påskefeiring er vesentlig eldre enn tradisjonen med å feire advent. Det er vestkirkene som markerer advent, selv om impulsene nok kommer fra de ortodokse. Etter det økumeniske kirkemøtet i Efesos i 431 ble det vanlig å bruke prekenene før jul til å handle om Bebudelsen. Ravenna var brohodet for kontaktene med østkirkene. Påsken som den opprinnelige fest i vår kirke med dens feiring av Kristi oppstandelse etter å ha seiret over døden bragte håpet om at alle vi som tror på ham skal få del i det evige liv.

Da feiringen av Jesu fødsel gjennom adventmarkeringen kom inn i vår kirke ble kirkeåret syklisk som livet selv – fra fødsel til grav. Og i påskebudskapet ligger seieren over døden og håpet om oppstandelse for alle som tror på Jesus Kristus. Slik er selve tiden blitt helliggjort. Kristus er det inkarnerte ord som er Gud.

Ved gjenkomsten skal Kristus komme som dommer for levende og døde. Men vi må huske at så vel i dagens eveangelietekst som i lesninger, samt i både jule- og påskeevangeliene aner vi at der er håp.

Ved å inkarnere Ordet gjennom Jesus sendte Faderen sin egen sønn for at de som trodde på ham ikke skulle gå fortapt. Kristus vil være en rettferdig og kjærlig dommer – gjennom sin soningsdød har han allerede løskjøpt oss.

Slik kan vi med tro, håp og kjærlighet se frem til å feire jul med glede. Og i disse tider være takknemlige for at mange i vårt land vil ta vel imot ulykkelige flyktninger. Jesus ble født i en stall fordi der ikke var rom i herberget.

Steinar Rivedal Wiik, legdominikaner, St. Dominikus fraternitet

Steinar R. Wiik, St. Dominikus fraternitet

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.