4. søndag i det alminnelige kirkeår
1 Jer 1,4-5.17-19 S Sal 71(70) 2 1 Kor 12,30b-13,13 Luk 4,21-30
Evangeliet på den 4. søndagen i det alminnelige kirkeåret beretter om Jesu besøk i hjembyen Nasaret. Etter å ha vært ved Jordan-elven for å bli døpt av Johannes og så ha tilbrakt førti dager i ørkenen i faste og bønn, begynner han sin aktive virksomhet med å bringe Guds rike ut til menneskene. Han oppsøker synagogen i Nasaret og avslører hvem han er ved å identifisere seg med Jesajas ord: «Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne et godt budskap for fattige.» Det er ikke rart de blir sjokkert, de som har sett ham vokse opp og kanskje hatt ham og familien som naboer. Sønnen til tømmermannen Josef hevder å være utsendt fra Gud! En av byens borgere vender tilbake og hevder å være Den salvede, den Messias alle venter på! Det er uhørt, han «må’kke komme her og komme her»! Bygdedyret ligger på lur for å kaste seg over ham. Men han forlater rolig den opphissede menneskemengden.
Jesus kjenner til Jante-mentaliteten, en vanlig holdning, som blinder, som lukker menneskesinnet. Og her er vi ved noe av kjernen i dagens evangelium. Skal vi berøres av det guddommelige, må vi åpne våre hjerter! La oss se på det ene eksemplet Jesus kommer med: På profeten Elias tid var det tørkekatastrofe i Israel. Guds eget folk hadde vendt seg bort fra ham og gått over til å dyrke Baal. Det var i utlandet, i Sidon, Gud fant et åpent hjerte, et menneske som kunne ta vare på hans profet.
Det er ganske forståelig: Når vi ikke kjenner Guds veier, roper vi med folket fra Nasaret på et mirakel, på en gjerning som bryter naturlovene og dermed skal peke ut over det dagligdagse og bekrefte at Gud er til. Da innbiller vi oss at vi kan få større tro. Men her tar vi nok grundig feil. Veien til berøring med det guddommelige ligger i vår egen innstilling, i vår undring, i en åpen og mottakende holdning. Vi må vende blikket utover oss selv, så vil vi oppdage at våre egne omgivelser er fulle av små mirakler, av Guds egen signatur, om man vil. For det er blikket det kommer an på, vi må lære å SE.
Skuespilleren Linn Skåber ble intervjuet om sin tro i avisen Vårt land for et par uker siden. Her ga hun nettopp uttrykk for hvor viktig det er at vi fokuserer på hverdagens små undere og gleder oss over dem; som hun uttrykte det: «Oj, der kom en hilsen fra Gud!» Gud ødsler med sine gode gaver, med sin kjærlighet, og dette kan den oppdage som i tro og takknemlighet åpner seg for denne rikdommen. Det er vår grunnholdning det kommer an på, det åpne hjertet.
I Nasaret så de bare en kjent nabo, et bysbarn, i Jesus, og deres Jante-smålighet hindret dem i å se hvem han virkelig var. Det er lett å kjenne seg igjen i situasjonen: Vi har ofte på forhånd dannet oss et bilde av folk vi møter i vår hverdag. Vi er forutinntatte, og denne holdningen kan hindre oss i å se hva andre mennesker faktisk har å gi. Men det er nettopp i menneskene rundt oss vi finner Jesus. I hvert eneste menneske vi kommer i kontakt med i løpet av dagen, møter vi faktisk Kristus. I Nasaret kjente de ham ikke, og det kan ofte være vanskelig for oss også å få øye på ham. Vi må rive ned våre forutinntatte forestillinger og åpne oss for Jesus i vår neste, i kjærlighet. Gjenkjenner vi Jesus i medmenneskene, vil vi finne en rikdom i den andre, og Guds kjærlighet kan få utvikle seg og bære frukt.
En slik åpen holdning overfor det guddommelige kommer ikke av seg selv. Den er en Guds gave, og den må vi be om. Og vi må ville ta den imot og stadig arbeide med å være bevisst på våre egne holdninger. La oss motta våre medmennesker med åpen kjærlighet, la oss legge vinn på å gjenkjenne Kristus i vår neste, så han ikke baner seg vei gjennom vår flokk og går stille bort.
Elisabeth Solberg, legdominikanerfraterniteten i Oslo