1. søndag i fastetiden, år C, Lesninger
Med askekorset ennå ferskt på pannen, og med prestens oppfordring: ”Vend om og tro på Evangeliet” fremdeles friskt i minne, har vi tatt våre første skritt inn i fastetidens ørkenlandskap. Gjennom de neste førti dagene skal oppfordringen til omvendelse være vår rettesnor, både for vår ensomme åndelige vandring, og i vårt dagligliv sammen med våre medmennesker. Urgamle skikker og tradisjoner kan fortelle at fasten fremfor alt er ment å være en omvendelsestid, som skal hjelpe oss i forberedelsene til Kirkens største høytid; oppstandelsesfesten! Derfor vil vårt ideal de neste ukene være å leve på den måten Herren Jesus Kristus selv gjorde, mens han forberedte seg til sin påske, ved å la Ånden drive seg ut i ensomheten, der bønn og faste var hans eneste hjelpemidler mot Djevelens fristelser.
Vi som tror, synes kanskje oppfordringen til omvendelse virker overflødig. Men gransker vi våre tanker og gjerninger, forstår vi fort at det stadig er behov for å vende tilbake til den opprinnelige gløden i hjertet, som i sin tid førte oss frem til troens erkjennelse. For gjennom årenes gang og den daglige rutine, kan troens friske skudd tæres bort, og den menneskelige dorskhet innhenter de fleste av oss.
Det hjelper så lite å si: ”Men vi har jo allerede tatt imot budskapet, og vi er allerede omvendt til troen på Kristus!”, når utfordringen i virkeligheten ligger i å lære oss å fortsette å holde ut i troen. Å sitte med sjelen i armkroken og vente på at Herrens dag skal komme er ikke godt nok, for ”Demonene tror de også, og de grøsser”, står det skrevet i Jakobs brev. Satans fristelser er både mange, smarte og hyppige. Derfor må vi være på vakt! En overbevisning som vokser for fort opp, kan virke imponerende og voldsom i sin begeistring, men når det røyner på, og troens hverdagsliv blir kjedelig, krever den en fornyet innsats! Troens overbevisning må ha solide røtter, for mangler den utholdenhet til å gjøre Guds vilje i det stille, uten heder og store fakter, kan den lett brekke og falle.
På denne første søndagen i fastetiden, bringer liturgien hvert år et evangelium med fortellingen om Jesus som ble fristet av Djevelen, mens Ånden førte ham rundt i ørkenen. Som vanlig varierer beretningen noe fra evangelist til evangelist, og i fjor var det Markus med hans knappe korte beskrivelser vi hørte. I år er det evangelisten Lukas, som med sin detaljerte fortellerstil har skrevet evangeliet som en direkte fortsettelse av begivenheten i Jordan; når Jesus ble døpt av Johannes, og den Hellige Ånd steg ned over ham i en dues skikkelse.
Dette var starten på Jesu offentlige virke, som tok til med programtalen han holdt i synagogen i Nasaret, hvor han sa: ”Herrens Ånd er over meg!” Umiddelbart drev Ånden ham ut i ødemarken, og vi får, – nesten på samme måte som ved dåpen i Jordan, skimte i et guddommelig lite glimt hvordan Treenighetens personer manifesterer seg. Faderen sender Sønnen, og Ånden driver ham ut i ødemarken.
Jesus gikk så rundt i ørkenen i førti dager og han ble fristet. På samme måte vandret også Guds utvalgte folk rundt i ørkenen i førti år, og også de ble fristet! Men forskjellen mellom Jesus og Israels folk, er at Jesus ikke lot seg friste, mens Gudsfolket stadig falt for synden! Og det interessante er, at følgene av Israels stadige fall på sin lange vandring, også hadde noe positivt ved seg! For ved stadig å falle, ble de godt kjent med både sin egen svakhet, óg med Guds rike nåde, fordi han stadig var villig til å tilgi dem, og la dem få nye sjanser til nye omvendelser.
Alt dette lå faktisk i Guds plan. For mennesker som blir fristet, kan på sett og vis sammenlignes med edle metaller som blir ”prøvet”, for at man skal se kvaliteten og renhetsgehalten! Det er nemlig først ved å bli prøvet, at renhetsgehalten kan komme for en dag! Når Herren lærte oss å be: ”Og led oss ikke inn i fristelse”, betyr ikke det at vi ber Gud om ikke å friste oss, nei, vi ber om at vi ikke må bli satt på for harde prøver, fordi at han skal teste oss, og se hva vi er gode for! Og siden vi vet at vi er svake, og vet at det er så som så med renhetsgehalten vår, er vi redde for at vi ikke skal greie å motstå prøvelsen, – redde for å falle for fristelsen! Noe av denne skrøpeligheten vår tok Jesus opp i seg for å bli kjent med hvordan det er å være et menneske, og være så svak at man faktisk kan la seg friste. Men, der mennesket Adam tapte og falt fordi han var svak, der vant mennesket Jesus seier, fordi han var sterk!
På denne fastetidens ørkenvandring, må vi derfor huske på at både trengsler og prøvelser kan ha en asketisk funksjon. Askese betyr øvelse, – øvelse i utholdenhet! Og gjennom utholdenhet og prøvelser, er det sagt at vi skal få håpet i gave! Og håpet, det skuffer oss aldri! Derfor skal også vi, på samme måte som vår Herre Jesus Kristus, la Ånden drive oss ut i fastetidens ørkenen. For langt der ute i vår indre ensomme ødemark, vil vi til slutt møte vår Herre, som ved sin utholdenhet vant over fristelsen. Og da vil han dele sin vilje og sitt mot med oss, og gi oss den styrken vi trenger når fristelsen melder seg. Han vil vandre sammen med oss, og gi oss friskt vann fra sin kjærlighets kilde. Og så vil han oppfordre oss til, ved troen på ham, å bringe dette friske vannet videre til alle dem som i ensomhet går og tørster etter troens mot og kjærlighetens styrke i sin egen ensomhets ørken.
p. Jon Atle Wetaas, St Dominikus kloster