Annen søndag i påsketiden Joh 20, 19-31 År C
Åtte dager etter oppstandelsen viste Herren seg på nytt for disiplene. Det er evangeliets tema på oktavdagen i påsketiden. Denne gang var også Thomas der; disippelen som stilte spørsmål ved Herrens oppstandelse. I ettertid ga dette ham kanskje litt ufortjent kallenavnet «Tvileren Thomas». Trolig adskilte han seg lite fra de øvrige apostlene som også tvilte på Jesu løfter da han ble ført bort for å korsfestes. Da han ble begravet, ble deres håp gravlagt med ham. Ved nyheten om hans oppstandelse, festet de ikke lit til kvinnenes budskap. Først ved synet av den tomme graven og i møte med den oppstandne, forstod de og trodde.
Thomas nøyde seg heller ikke med de andres vitnesbyrd ved tilbakekomsten i disippelfellesskapet. Han måtte selv se og undersøke. “Får jeg ikke se merkene etter naglene i hans hender og legge min finger i dem, og får jeg ikke legge hånden i hans side – da kan jeg umulig tro det” (Joh 20, 25). Det betyr ikke at Thomas var lunken i sitt forhold til Mesteren. Han kan tvert om være veiviser og plogspiss for oss slik vi ser det i Johannesevangeliet.
Et av de første eksemplene er knyttet til hans reaksjon på nyheten om Lasarus’ død. Når Jesus forteller disiplene at de skal dra til den sørgende familien i Judea, tilbake dit hvor jødene nettopp hadde forsøkt å steine ham, blir de rystet. Allikevel erklærer Thomas suverent og på alles vegne: «Vi blir også med, så vi kan dø sammen med ham» (Joh 11,16).
Dette utsagnet kommer kort etter Jesu disippelundervisning om at han er den gode hyrde som gir sitt liv for fårene (Joh 10, 11). Det kan selvsagt være en sammenheng her, men vi forstår allikevel ikke helt Thomas’ uforbeholdne uttalelse om å følge Kristus like til døden. Som så mange av Jesu ord og gjerninger, får også de sin mening først etter oppstandelsen. På den ene side kan selvsagt Thomas’ ord uttrykke ren fatalisme. Samtidig, hvis Thomas har forstått Jesu lære om sin nær forstående død, finner vi her et av de første apostoliske utsagn om villighet til å følge Kristus på samme vei.
Senere oppfordrer han Jesus til å utdype denne veien for ham. I avskjedstalen forteller Jesus disiplene at han skal gjøre i stand et sted for dem. De vet godt hvor han skal gå og de kjenner veien. Thomas røper allikevel sin trang til å gå i dybden når han nok engang på alles vegne ber om en mer utførlig forklaring: “Herre, vi vet ikke hvor du går. Hvordan kan vi da vite veien?” (Joh 14, 5) Jesu svar er lysende klart: “Jeg er veien, sannheten og livet» (Joh 14, 6).
Takket være Thomas’ spørsmål får vi som lesere Herrens egen forklaring. Thomas gjør det igjen i sitt møte med den oppstandne Kristus. Mens andre av disiplene har møtt ham, fester ikke Thomas lit til deres utsagn. I stedet står han steilt på kravet om å se og berøre sårmerkene (Joh 20, 27). Det skjer åtte dager senere, «om aftenen samme dag, den første dag i uken» (Joh 20, 26), da disiplene var samlet bak stengte dører at Jesus kommer til dem.
Mens Jesu ord i møtet med Maria Magdalena påskemorgen, var rør meg ikke, hold meg ikke tilbake (Joh 20, 17), sier han tvert om til Thomas: «Kom hit med din finger, her er mine hender, se selv; kom hit med din hånd, og legg den i min side. Og vær ikke lenger vantro, men troende» (Joh 20, 27). Maria Magdalena hadde allerede gjenkjent ham, Thomas gjør det først nå med ordene «Min Herre og min Gud» (Joh 20, 28).
Gregor den Store påpeker at Thomas’ vantro har gjort mer for vår tro enn troen til de øvrige disiplene. «Idet han berører Kristus og vinnes for troen, forsvinner enhver form for tvil og vår tro styrkes. Gjennom erkjennelsen av Kristi sår blir den tvilende disippelen omdannet til vitne om oppstandelsens realitet.» Og takket være ham har vi oppnådd en særskilt velsignelse for de som kommer til tro uten å se. En gave vel verdt ettertanke på en søndag som også er viet den guddommelige barmhjertighet.
Else-Britt Nilsen OP, Katarinahjemmet