På den tid sa Jesus til sine disipler:
«Dersom dere virkelig holder av meg, da holder dere også mine bud. Og jeg vil be min Far, så skal han gi dere en annen Talsmann, som skal være hos dere for alltid.
Den som elsker meg, han akter på mitt ord; så vil min Far elske ham, og vi vil komme og ta bolig hos ham. Men den som ikke elsker meg, han akter heller ikke på mine ord. Og det ord dere hører, er jo ikke mitt, men min Fars – han som har sendt meg.
Dette har jeg kunnet si dere mens jeg selv ennå var blant dere. Men Talsmannen, Den Hellige Ånd, som Faderen sender i mitt navn, han skal undervise dere om alt og la dere minnes alt hva jeg har sagt.»
Så stod de der, disiplene, nok en gang, og var øyenvitner til et Guds under.
“Da pinsedagen kom, var alle samlet på ett sted. Plutselig lød det fra himmelen som når en kraftig vind blåser, og lyden fylte hele huset hvor de satt. Tunger som av ild viste seg for dem, delte seg og satte seg på hver enkelt av dem. Da ble de alle fylt av Den hellige ånd, og de begynte å tale på andre språk etter som Ånden ga dem å forkynne”[1].
Forbløffet, bestyrtet hadde de påskedag sett Herren stå der, lys levende blant dem, etter de intense og dramatiske dagene som hadde gått forut.
Denne Jesus, Mesteren, hadde de fulgt, han var Messias, den salvede, – den som skulle komme, selve Israels frelser.
Tatt til fange, angitt og sviktet av en dem selv, korsfestet og død, gravlagt; alt håp og alle forhåpninger er ute, Mesteren er død. Så kommer kvinnene løpende påskedag, oppskjørtede og forkavede ; ”Han er oppstått, han er ikke der”.
Herren, Mesteren, stod opp, han manifesterte seg blant dem, disiplene gjenkjente Herren på sårmerkene, Maria på røsten.
Flere ganger viser han seg for dem, og igjen ble han tatt fra dem – han ble tatt opp til himmelen, disiplene vendte da tilbake til Jerusalem i stor glede, skriver Lukas. Skuffelsen, det absolutte tapet av håp var vendt til glede, glede – fordi de forsto, fordi Herren hadde åpnet deres hjerter.
«Dersom dere virkelig holder av meg, da holder dere også mine bud. Og jeg vil be min Far, så skal han gi dere en annen Talsmann, som skal være hos dere for alltid.
Talsmannen kom, Ånden var der med ett i et uvær, i stormkast, med flammende ild og feiende vind. Det er Herrens Pinse. Vi kan nok aldri klare å forstå, ei heller godt forklare Den hellige ånd, men Petter Dass, vår store og frodige salmedikter, klarer å uttrykke mysteriet i enkle ord;
“Du gjør at jeg er glad i Gud
og kan min vånde glemme
du sender titt et trøstens bud
når hjertet er i klemme”
sr. Ragnhild Marie Bje
lland OP, Katarinahjemmet, Oslo