Kristi himmelfart, lesninger år C

I første lesning forteller forfatteren av Apostlenes gjerninger at Jesus etter sin lidelse og død hadde vist seg i førti dager. Kan vi ane et ekko av fastetiden? Disse harde, utfordrende førti dager som igjen henspiller på israelittenes vandring i ørkenen er så å si snudd til en førti dagers nådetid hvor Jesus underviser om det som angår Guds rike. Men der er også en klar oppfordring: bli og vent på hva Faderen har lovet – en ny dåp i Den Hellig Ånd. Begrunnelsen er like klar; de skal bli ikledd kraft for å gå ut og være vitner. Om budskaper er bare kort sammenfattet i evangeliet hvor det sies at menneskene skal vende om og få sine synder tilgitt, så utdypes det i andre lesning fra brevet til Hebreerne. Vi får utfoldet Kristi gjerning og lidelse i all sin velde og grensesprengende kraft. Kristi ene offer gjør “synden til intet” og lar oss “med full fortrøstning tre inn gjennom forhenget”. Den nye, levende vei som er Kristus selv fører oss fritt inn i det aller helligste.

Men for at menneskene skal ha del i denne store gave velger Gud seg et skjørt og skrøpelig redskap: mennesket selv. Ikke nok med at han “overgi seg i syndernes hender og påtar seg korsets pine”, som vi leser i liturgien, han overgir seg til dem som tjenere og budbringere om denne ufattelige nåde. En kunne saktens tenke seg mer effektive og guddommelige metoder. Men dette er på ingen måte noe passivt, at Gud skulle være prisgitt fremdriften i prosjektet. Tvert imot, de som sendes ut trekkes inn i Guds prosjekt i det Den Hellige ånd kommer over dem og ikler dem kraft. Der er nøkkelen til at Gud kan satse på menneskene, nøkkelen til at mennesket kan svare ja, bli og vente til Ånden kommer.

En ny tid er i emning i det Jesus tar avskjed med apostlene, og denne nye tid sjøsettes endelig i pinsen. Menneskenes relasjon til Jesus endres radikalt. Til nå hadde de Jesus blant seg, selv etter hans oppstandelse. Nå endres dette nærvær til tilsynelatende avstand. Mendet synlige viker plassen for ånden og gjør det mulig for Jesus så å si å “komme under huden”. Nærvær blir til forening og som Augustin uttrykker det: Gud blir oss nærmere enn vi er oss selv. Det nære og konkrete kjentes godt og trygt, men det er begrenset. Den Gud som river forhenget i tempelet som forener himmel og jord, skyver oss ut i det ubegrensede, det universelle og altomfattende. Slik blir apostlenes vei: fra Jerusalem “like til jordens grenser”.

Dette er også vår vei. Kanskje kan vi da lettere forstå apostlenes reaksjon på at Jesus forlater dem. Det åpner for noe grensesprengende og de kaster seg ned i tilbedelse og lovpriser Gud i glede.