Kategoriarkiv: Kirkens sosiallære

Dominikansk fredsmåned 2025: Kamerun – sannhet og rettferdighet for en varig fred

Publisert av
Svar

I dominikanerordenen er desember en måned for fred. I 2025 har vi bedt for Kamerun og for en varig fred i dette landet.

Prioren i St. Dominikus kloster i Oslo, Didier Pentecôte OP, har virket som prest i Kamerun i en 15-årsperiode. Han skriver om de utfordringene folket og Kirken står overfor nå:

“Kamerun har opplevd konflikter i sitt eget land de siste ti årene. Boko Haram har trengt seg inn nord i landet, med kidnappinger, plyndring, ødeleggelse og fordrivelse av befolkninger. Kampene har satt denne voldelige og ekstreme gruppen opp mot hæren. I den engelskspråklige delen har det oppstått en voldelig væpnet konflikt mellom grupper som krever autonomi for regionen og den kamerunske hæren. Mange henrettelser i befolkningen er blitt registrert. I det nylige presidentvalget ble presidenten, Paul Biya, gjenvalgt, han har sittet ved makten sammenhengende siden 1982. Denne situasjonen skyldes et klima preget av korrupsjon og straffrihet blant politiske ledere. Den fører også til en dyp lammelse av økonomisk handling. De unge kan ikke finne en mulig fremtid i sitt eget land, og det endre ofte med at de emigrerer.

Den katolske kirken har også motsatt seg det nye kandidaturet til avtroppende president Paul Biya, som igjen ble utnevnt til statsoverhode i en alder av 92 år. Den katolske kirkens posisjon viser dens engasjement for det kamerunske folket, som lider alvorlig under en situasjon preget av lammelse, mangel på utsikter og mangel på fremtid for de unge.

Tekstene fra årets adventssøndager handler om hvordan vi skal håndtere våre relasjoner med andre: vi kan velge mellom å utnytte andre eller å være fornøyd med det vi har fått. Disse skriftstedene minner om et vesentlig faktum i Guds ord: «Det er ikke ved å rope ‘Herre, Herre’ at man kommer inn i Guds rike, men ved å gjøre min Fars vilje som er i himmelen» (jf. Matteus 7:21; Lukas 6:46). Ifølge profetene og Kristi lære er det å gjøre vår Fars vilje å vende seg til sin bror: «Den som har noe å leve av i denne verden, hvis han ser sin bror i nød uten medfølelse, hvordan kan Guds kjærlighet bo i ham?» (1. Johannes’ brev 3:17).

Våre virkeligheter fortoner seg svært forskjellige, og likevel, helt siden de tidligste dagene til Kristi disipler, har vi lært å bry oss om hva andre kirker opplever. Å be sammen gjør oss til brødre og søstre i Kristus, som forener alle i den samme kjærligheten, den samme Ånden.”

Les gjerne mer om situasjonen i Kamerun på dominikanerordenens nettside: https://www.op.org/dominican-months-for-peace/dominican-month-for-peace-2025-cameroon/  

Laudato si – 5-årsjubileum for høyaktuell encyklika

Publisert av
Svar

Pave Frans’ miljøencyklika Laudato si – omsorgen for vårt felles hjem ble utgitt 24. mai 2015. Encyklikaen har fått mange lovord, både i og utenfor Den katolske kirke, og er fremdeles utfordrende. Denne uken feires 5-årsjubileet for Laudato si med begivenheter og aktiviteter i mange land. Hver enkelt av oss oppfordres til å tenke over hva vi kan bidra med. Noen praktiske idéer finner du blant annet på nettsiden European Lay Dominicans.

Flor Santamaria-Kovacs, som tilhører legdominikanerfraterniteten St. Dominikus i Oslo, har tatt utfordringen og laget en film og en plakat (plakaten ser du under denne teksten) med informasjon om jubiléet og bilder fra sitt nærmiljø – en påminnelse om hvor viktig det er å ta vare på vårt gode felles hjem.

(Artikkelen ble oppdatert 26.5.2020)

Maria og møtet med en annerledes verden: Gjennom vennskap fødes en felles sannhet

Publisert av
Svar

Pierre Claverie OP

Fra en tekst av Pierre Claverie OP:

I vårt eget tilfelle, som lever i den muslimske verden her i Algerie, åpner Maria mot en annen oppgave: møtet med en annerledes verden, møtet med den muslimske verden, dialog med den muslimske verden. Marias besøk hos Elisabeth utgjør denne åpningen. For meg, er dette øyeblikket et viktig punkt for å lære en riktig holdning i forhold til den andre, nemlig å bære frem det en selv bærer, slik Maria bar sin sønn – altså, å være seg selv – å la barnet, Jesus, det nye mennesket, leve i seg. Men også å gå den andre i møte ved, gjennom tillit og vennskap, å åpenbare for ham eller henne det vakre han eller hun selv er bærer av. Det profetiske ord Elisabeth var bærer av, var Johannes Døperen. Maria bærer løftets barn: Gud virker i henne, Ånden bor i henne og driver henne til møte Elisabeth, som også bærer et barn ifølge et løfte, Guds gave i hennes alderdom. Når kvinnene hilser hverandre, hopper barna de bærer av fryd. Les videre →

Markering av fredsmåneden i Oslo

Publisert av
Svar

Lørdag annen uke i advent, 15. desember 2018, i rammen av legdominikanernes adventsretrett i dominikanerinnenes kloster på Lunden i Oslo, ble det, slik Ordenen oppfordrer til, feiret en messe med bønn om fred i Den demokratiske republikk Kongo.

Vi gjengir her p. Arne Fjelds preken under denne messen:

Israel ventet at før Messias kom, skulle profeten Elia komme tilbake som forløper. Og vi vet jo, at forløperen ble Johannes Døper.

Han forkynte omvendelse.

I dominikaner-ordenens Rettferdighet og fred kommisjon anbefales at
desember skal være Ordenens “Fredsmåned.”
Og legdominikanemes Oslo-råd anbefaler at akkurat denne messen i dag feires
med bønn om fred. 

Som dere husker: Augustin definerer Fred som “Den ro som er en følge av
orden”.
Og Kommisjonen for rettferdighet og fred ber oss tenke spesielt på den
demokratiske republikk Kongo.
Kanskje noen av dere fikk med dere fredsprisvinnernes taler i Oslo Rådhus
sist mandag. Nadia er fra Irak, mens legen er fra Kongo. Og han brukte litt av talen sin til å fortelle om uorden og ufred i Kongo. Les videre →

Salige er de som skaper fred…

Publisert av
Svar

Pierre Claverie OP

«Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn.» (Matt 5,9)

De som skaper fred… Ja, men ikke en hvilken som helst fred. Vi vet veldig godt at det finnes forskjellige typer fred. Vi har likegyldighetens fred (la meg være i fred, ikke forstyrr meg, jeg blander meg ikke i deres saker, ikke bland dere i mine) – dette er ofte den skjøre betingelse freden i religiøse fellesskap bygger på. Ingen kommunikasjon, slik unngår vi sammenstøt, men samtidig unngår vi også å møtes. Personlig tror jeg at dette kan gå en stund, men det kan ikke vare for alltid.

Videre har vi det romerne kalte pax romana. Vi kjenner det godt her i Algerie, ja, i hele Middelhavsområdet: fred påtvunget med makt. Jeg tvinger dere inn under min måte å tenke på, og løft for all del ikke hodet, da kan det verste hende dere. Og man tåler det, siden man ikke kan gjøre annet. Situasjonen virker fredelig, ettersom alle ser ut til å være enige, men det er ikke mer enn en skinn-enighet, og skulle den minste anledning by seg, ved det minste tegn til svakhet hos makten, gjør man opprør. Spenningene varer ved. Det jeg her sier om politisk makt gjelder også i mellommenneskelige forhold. Hver enkelt kan, på sin egen måte, søke å utøve slik makt overfor andre, idet man innbiller seg at man skaper en fredelig atmosfære – stillhet. Koloniseringen har hatt sine gode og dårlige sider. Jeg fornekter overhodet ikke min fortid som pied-noir (franskmann født i Algerie), men jeg samtidig vil jeg si – dessverre – at den dag franskmennene bestemte seg for å gå inn i dette landet, ta med seg sin kultur og på sett og vis tvinge gjennom sitt eget verdensbilde, var allerede kimen til syv år med krig og massakrer sådd. En stund tidde man stille – dere kjenner det arabiske ordtaket «Kyss hånden du ikke kan hogge av.» Man gjør det man må for å overleve, men den dag denne hånden ikke lenger holder et våpen, da kan du være sikker på at den blir hogget av. La oss ta oss i vare for å skape den slags fred! Les videre →

Pierre Claverie OP saligkåres den 8. desember 2018

Publisert av
Svar

Pierre Claverie OP

Pierre Claverie (1938 – 1996), dominikanerbror og biskop av Oran, ble sammen med sin muslimske sjåfør Mohamed Bouchikhi drept av en bombe om kvelden den 1. august 1996. Han er en av de 19 ordensbrødrene og -søstrene som døde for sin tro i Algerie i perioden 1994 – 1996. Blant de 19 var også cistercienserbrødrene i Tibhirine, som vi kjenner fra filmen Om guder og mennesker.

Pierre Claverie var født i Algerie av franske foreldre. Han reiste til Frankrike for å studere, og fant sitt kall i dominikanerordenen der. Etter studier, ordinasjon og undervisningsoppgaver lå flere veier åpne for ham. Han valgte veien som forkynner og pastor, og beholdt smaken på intellektuell refleksjon. Sin energi hentet han først og fremst gjennom menneskelig kontakt. Les videre →

Dominican Month for Peace 2018: Kongo

Publisert av
Svar

Desember er en måned for fred i dominikanerordenen.

Et sentralt tema i 800 års-jubileumsfeiringen vi har lagt bak oss, var betydningen av å være forkjempere for fred, som Dominikus var. Dette er livsviktig i en verden som splittes av ulike former for vold og krig. I mange land lever folk i en hard virkelighet som skaper frykt, usikkerhet, lidelse, død og oppløsning av sosiale fellesskap og samfunn.

Mange dominikanske brødre og søstre er engasjert i arbeidet med å bringe håp inn i slike situasjoner. Ordensmagisteren, Bruno Cadoré, ønsker å fremme en global solidaritet for fredsarbeid ved at vi setter av desember hvert år til å be spesielt for fred og støtte et konkret fredsprosjekt. Desember starter med adventstiden, som er tiden da vi venter på Fredsfyrsten, og varer til 1. januar, som er Kirkens dag for fred. Les videre →

Amir Jaje OP er tildelt Stefanusprisen for 2018

Publisert av
Svar

Amir Jaje OP.
Foto: Stefanusalliansen

Amir Jaje tilhører dominikanerkommuniteten i Bagdad. Sammen med landsmannen Saad Salloum har han stiftet Iraqi Council of Interfaith Dialouge. De to er også engasjert i å lage dokumentarfilmer og annen informasjon som kan støtte trosfriheten og øke kunnskapen om minoritetene i Irak og Midt-Østen. Frater Amir er også medlem av Vatikanets kommisjon for inter-religiøs dialog.

Stefanusprisen deles ut hvert andre år til en eller flere personer som har gjort en spesiell innsats i kampen for trosfrihet og menneskerettigheter. Bak prisen står Stefanusalliansen, som arbeider for trosfrihet som grunnleggende menneskerettighet.

Du kan lese mer om prisvinnerne og prisutdelingen  på Stefanusalliansens hjemmeside.

Enhet i mangfold

Publisert av
Svar

OP-fredsmåneden desemberDominikanerordenens fredsmåned er desember. Dette har preget nettsiden vår de siste ukene, med innlegg om ordenens nyskrevne fredsbønner, fredsprosjektet i Columbia og tanker av Pierre Claverie og Katarina av Siena om det å skape fred.

Vi ønsker å avslutte med et emne fra hjertet av dominikanerordenen, et prinsipp som har inspirert mange brødre, søstre og legdominikanere til å gjøre en spesiell innsats for rettferdighet og fred: ordenens demokratiske styresett, måten kommunitetene og ordenen sentralt ledes på. Det ble nedfelt i de første konstitusjonene og har preget ordenen siden. Her har alle medlemmene en stemme, og alles synspunkter skal lyttes til før fellesskapet kommer til enighet om en beslutning til det felles beste.

Timothy Radcliffe OP

Timothy Radcliffe kaller dette “a spirituality of government”. Med hans egne ord:

A true understanding of what it means to be human, live in a community and obey God’s will belongs to the construction of a just society. (…) Justice and peace can never be a private and individual commitment. (…) A way of life which is founded upon a search for the common good, through debate and discussion in the Chapter, is likely to give a particular colouring to the Dominican conception of justice as the building of community. (…) In the Dominican tradition union is not identified with uniformity, and communion gives space for diversity. (Fra forordet i Justice, peace and Dominicans 1216 – 2001, Dominican Publications 2001)

Lær gjerne mer om dette i Timothy Radciffes brev til ordenen: Freedom and responsibility: Towards a spirituality of government og hans videoforedrag The spirituality of Dominican government.

 

Ikke ved sverd eller krig eller vold…

Publisert av
Svar

Above all, Catherine struggled for peace. She was convinced that `not by the sword or by war or by violence’ could good be achieved, but `through peace and through constant humble prayer’. Yet she never sacrificed truth or justice for a cheap or easy peace. She reminded the rulers of Bologna that to seek peace without justice was like smearing ointment on a wound that needed to be cauterized. She knew that to be a peacemaker was to follow the steps of Christ, who made peace between God and humanity. And thus the peacemaker must sometimes face Christ’s own fate, and suffer rejection. The peacemaker is `another Christ crucified’. Our own world is also torn by violence: ethnic and tribal violence in Africa and the Balkans; the threat of nuclear war; violence in our cities and families. Catherine invites us to have the courage to be peacemakers, even if this means that we must suffer persecution and rejection ourselves.

Timothy Radcliffe: St Catherine of Siena (1347-1380) Patroness of Europe, A letter to the Dominican Order, published April 2000 to celebrate the naming of St Catherine of Siena as one of the Patrons of Europe.