Dominikus’ fødested
Dette er første artikkel i en serie om St Dominikus’ liv og opprettelsen av dominikanerordenen. I sommer kan du til og med vandre i hans fotspor i virkeligheten. Se videosnuten “Following the footsteps of St Dominic“. Teksten under er fra www.katolsk.no.
Den hellige Dominikus de Guzmán (sp: Domingo; lat: Dominikus) ble født mellom 1173 og 1175 i Caleruega (da Calaroga) sørøst for Burgos i Gamle Castilla i Spania (da kongeriket Castilla). Området var blitt erobret tilbake fra maurerne knappe hundre år tidligere. Han kom fra en gammel adelsfamilie og faren var byens tilsynsmann, Felix de Guzmán, og moren var den salige Johanna av Aza. Noen av Dominikus’ biografer hevder at begge foreldrene var adelige og i slekt med kongehuset i Castilla, men denne påstanden dukker først opp etter midten av 1500-tallet i ordenens breviar og fant derfra vei inn i det romerske breviaret.
Dominikus var den yngste av fire barn (tre sønner og en datter). Hans eldste bror Antonius ble sekularprest, og etter at han delte ut alt han eide til de fattige, trådte han inn i et fattigherberge(hospitium), hvor han tilbrakte resten av livet med å tjenestegjøre for de syke. Den mellomste broren, den salige Mannes (Mamez, Manes, Manees), fulgte i sin brors fotspor og ble dominikaner.
Her vokste St. Domikus opp.
Dominikus ble oppkalt etter den hellige Dominikus av Silos (d. 1073), som hadde vært abbed for det nærliggende benediktinerklosteret. Dette skjedde fordi at hans mor hadde hatt en visjon da hun ba ved helgenens grav noen måneder før sønnen ble født.
Legenden forteller at Johanna hadde en underlig drøm mens hun var gravid med Dominikus. Hun drømte at hun under hjertet bar en liten svart og hvit hund med en fakkel i munnen, og da hun fødte den, satte den hele verden i brann med sin fakkel. En annen av de mange legendene om Dominikus’ barndom sier at hans gudmor (alternativt Johanna) hadde en annen drøm, hvor barnet hadde en skinnende stjerne i pannen som lyste opp verden. Derfor opptrer en stjerne i mange avbildninger av Dominikus.
Dominikus ble hos moren til han var seks eller syv år gammel, da ble han sendt for utdannelse hos sin onkel på morssiden, erkepresten i Gumiel d’Izan, ikke langt fra Caleruega. Han fikk en utmerket kirkelig utdannelse hos sin onkel, men hans ungdomsår var uten særlige begivenheter. Som sine to eldre brødre valgte han å bli prest. I 1184 begynte han på katedralskolen i Palencia, som senere skulle bli Spanias første universitet, hvor han studerte teologi og filosofi i ti år (1284-94). Han var en hardt arbeidende student, som uvanlig nok eide sine egne bøker. Men under en alvorlig hungersnød i Palencia solgte han imidlertid disse bøkene, som han hadde god bruk for, og alt sitt innbo for å hjelpe de trengende, og andre fulgte hans eksempel. Hans samtidige biograf Bartolomeus av Trient sier at han to ganger prøvde å selge seg til slaveri for å skaffe penger til frikjøping av dem som ble holdt i fangenskap av maurerne. Under helligkåringsprosessen for Dominikus i Bologna fortalte et vitne, p. Stefan, provinsial for Lombardia, at Dominikus senere sa at han følte at han ikke kunne studere på døde skinn mens levende mennesker døde av sult.
En kilde skal ha sprunget frem på stedet der Dominikus ble unnfanget. Vannet fra kilden sies å fremme fruktbarheten både åndelig og fysisk.
Men uten bøker kunne han ikke lenger være en uavhengig student i Palencia, så delvis på grunn av sine fremragende akademiske prestasjoner ble han allerede som student i 1196 eller 1197 opptatt som kannik (korherre) ved det regelbundne domkapitlet i El Burgo de Osma, ikke langt fra hjembyen, av reformbiskopen Martin av Bazan, biskop av Osma (1189-1201), eller av prioren, Diego, som overtok som biskop i 1201. Etter sin prestevielse tok han i 1199 entusiastisk opp sine plikter der. Når det gjelder datoen for hans ordinasjon, er hans biografer tause, og det finnes heller ikke opplysninger som kan hjelpe oss til å bestemme datoen med noenlunde sikkerhet.
Kart over Spania som viser hvor Caleruega ligger
Det reformerte kapitlet levde et kommunitetsliv etter den hellige Augustins regel. Men de levde ikke i fattigdom, for de hadde prebender (inntekter). El Burgo de Osma er et av de eldste bispesetene i Spania, som ble grunnlagt allerede i den visigotiske perioden. I syv år levde Dominikus der et presteliv som utad sett var relativt begivenhetsløst, viet til bønn og bot. De var kledd i en svart og hvit drakt, som Dominikus senere ga til sin orden. Allerede fra ungdommen levde han et asketisk liv, sov på jorden med en jernlenke rundt livet og ga alt han eide til de fattige. Han ble snart utnevnt til subprior i kommuniteten (i slutten av 1200) under den salige Diégo de Azevedo (lat: Didacus), og da Diégo den 27. juli 1201 ble ny biskop av Osma, fortsatte han som prior med Dominikus som subprior. Dominikus hjalp biskopen med å reformere kapitlet og å lede bispedømmet. Ellers beveget han seg knapt utenfor murene til kapittelhuset.
Teksten er hentet fra artikkelen om St. Dominikus på katolsk.no.
Kilder: Attwater (dk), Attwater/John, Attwater/Cumming, Farmer, Jones, Bentley, Lodi, Butler, Butler (VIII), Benedictines, Delaney, Bunson, Dorcy, Kværne/Vogt, Halvorsen, Engelhart, Schnitzler, Schauber/Schindler, Melchers, Gorys, Dammer/Adam, CE, CSO, Patron Saints SQPN, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, zeno.org – Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden