Palmesøndag, år B

Atter en gang står vi ved inngangen til feiringen av vår tros mest hellige og aller mest uutgrunnelige mysterier – feiringen av Herrens påske, Jesu Kristi frelsesbringende lidelse, hands stedfortredende død og hans livgivende oppstandelse fra de døde.

Når Guds kirke på jorden på nytt feirer troens mysterier, da blir de begivenheter vi feirer, på nytt nærværende – skjult under tegn og symboler riktignok, men like fullt nærværende. På nytt følger vi Jesus inn i den hellige by og roper hosianna med Jerusalems barn, på nytt feirer vi hans siste kjærlighetsmåltid sammen med disiplene, på nytt hører vi menneskemengden rope «korsfest, korsfest» og hvinet fra soldatenes svøpeslag, og på nytt hører vi hammerslagene som driver naglene inn i kjøtt og tre, på nytt hører vi den lamslåtte stillhet påskedag, og igjen roper vi påskenatt sammen med Guds kirke gjennom alle tider og på alle steder, kirken på jorden og i himmelen, – vi roper og bekjenner: «Han er oppstanden». Les videre →

3. søndag i fasten

Herodes tempel

Uddrivelsen af kræmmerne fra templet var livsfarligt for Jesus. Hvorfor risikerer Jesus sit liv med denne tempelrensning? Var sagen virkelig så vigtig for ham? Hvorfor griber Jesus, som ellers altid prædiker fred, pludselig til brug af fysisk magt? Han laver sig en svøbe af reb og driver alle kræmmerne ud af tempelgården. Hvorfor gør han det?

I udgangspunktet var tilbudet i tempelgården i Jerusalem vel hvad vi med et moderne udtryk kunne kalde service. Pilgrimmene, som ofte kom langvejs fra, kunne veksle penge og købe offerdyr. Var det i grunden så slemt? Les videre →

 2. søndag i fasten, år B

Transfiguratio Domini, San Marco. Firenze, Fra Angelico

Evangeliet i dag er også tekst på Kristi forklaringsdag, Transfiguratio-festen. Då er det nettopp Jesu transfigurasjon – at displane får sjå hans guddom – som er i fokus. I dag, i fastetida, er det vegen til forklaringa, til triumfen, til sigeren, som påkallar vår merksemd.  Ja, Jesus let truleg disiplane nettopp få ein glimt av kven han verkeleg var – og er -: ’Gud av Gud, ljos av ljos’ (Nicenum), nettopp fordi dei snart skulle gå inn i det store mørkret, der alt skulle bli tatt frå dei, og Meistaren bli arrestert, dømt, torturert og henretta.

At dei var på veg frå Galilea til Jerusalem, til Getsemane og Golgata, til offerdøden for verda – det var noko disiplane ennå ikkje forstod, noko Jesus berre antyda. Han forbaud dei å røpe det dei hadde sett der på Tabor,  hans persons mysterium, til etter at han var stått opp frå dei døde:  De merket seg dette ordet, men begynte så å drøfte seg i mellom hva dette  med å oppstå fra de døde skulle bety, høyrde vi. Les videre →

6. søndag i det alminnelige kirkeåret

På Mose tid var spedalskhet så alvorlig, at man hadde regler for hvordan de som var smittet skulle isoleres fra resten av befolkning – et slags «smitteregime» kunne man nesten kalle det. Det medførte en utstøtelse fra fellesskapet – en stor ulykke som ødela det enkelte menneskets liv på mange plan. Utvilsomt ble nøden forsterket av at det var sykdom som affiserte huden, noe som har en tendens til å vekke avsky også når hudsykdommen ikke er smittsom – alle kunne se at denne mannen i dagens evangelium var slått av en forbannelse. Han var i følge Moseloven, en  «uren».

Dette med «urenhet» var et begrep som også var knyttet til mat og drikke. De første kristne var svært opptatt av hva det var lov å spise, slik det fremgår av dagens annen lesning. Les videre →