En reise til Norden og et første møte med katarene

Jakobinerkirken i Toulouse

I mai 1203 kom kong Alfons VIII av Castilla (1158-1214) til bispedømmet Osma med hele sitt hoff. På slutten av 1203 valgte han biskop Diégo til å reise til «Markene», det vil etter all sannsynlighet si Danmark, for å forhandle frem et ekteskap for sin sønn Ferdinand, og biskopen tok Dominikus med seg. Danske kongsdøtre var da populære på ekteskapsmarkedet takket være de antatte danske kravene på Englands trone etter kong Knut den store.

På vei nordover dro biskop Diégo og Dominikus gjennom Languedoc i Sør-Frankrike, hvor kjetterbevegelsen albigenserne hadde satt seg fast. I Toulouse møtte Dominikus denne bevegelsen for første gang, ettersom mannen de overnattet hos, var albigenser. Dominikus tilbrakte hele natten i diskusjon med ham, og det endte med at albigenseren avsverget sine kjetterske feiltakelser. Det er allmenn oppfatning at Dominikus fra den natten visste hvilket arbeid Gud hadde utsett ham til. Det var kjetternes forsoning med Kirken som skulle bli det viktigste elementet i hans apostolat, og redskapet skulle bli en ny prekenorden.

Inngangspartiet til St. Dominikus’ hus i Toulouse

På slutten av 1100-tallet hadde det bredt seg flere sekter i Europa som mente at Kirken var fordervet. Valdenserne, som hadde sitt navn etter kjøpmannen Valdés fra Lyon, var i sitt vesen en kristen bevegelse. De krevde en tilbakevending til et enklere og mer apostolisk liv, og forkastet en rekke av Kirkens dogmer som de mente ikke stemte med Bibelen. De var altså en slags forløpere for den senere protestantismen.

En annen bevegelse var katarene, det vil si de rene (av gr: katharós = ren), som har gitt opphavet til ordet kjetter. Til tross for innslag av kristendom må deres lære helst betraktes som en ikke-kristen religion. Den var i slekt med oldtidens manikeisme, som Augustin en periode var tiltrukket av. I Sør-Frankrike ble katarene kalt albigenserne etter byen Albi.

Mange av disse kjetterne levde gode liv, og de la mer vekt på sjelen enn på kroppen. Alt kroppslig og verdslig var synd og tilhørte djevelen, og de forbød til og med ekteskapet. Men denne læren forledet mange til å tro at uansett hva kroppene deres gjorde, hadde det ingen konsekvenser for sjelens tilstand. Dermed mente de at de fritt kunne leve et utsvevende liv uten noen risiko for sin udødelige sjel.

Oppholdet i Toulouse varte bare et par dager, og deretter reiste de videre nordover. Den salige Jordan av Sachsen, som ble Dominikus’ etterfølger som dominikanerordenens leder, skrev en bok om ordenens første historie, og der har han en svært knapp beskrivelse av reisen nordover fra Toulouse: «Etter at de hadde dratt derfra og etter en anstrengende reise var kommet til bestemmelsesstedet hvor piken var, la de frem sitt ærend, fikk samtykke og skyndte seg tilbake til kongen. Biskopen gjorde ham kjent med sakens lykkelige utfall og pikens samtykke». Jordan visste tydeligvis ikke noen detaljer om denne reisen, bare at den endte med suksess. Det sannsynlige målet var Roskilde, hvor det danske hoffet holdt til på denne tiden, og reisen skal ha vart fra midten av oktober 1203 til midten av februar 1204.

Teksten er hentet fra artikkelen om St. Dominikus på katolsk.no.
Kilder: Attwater (dk), Attwater/John, Attwater/Cumming, Farmer, Jones, Bentley, Lodi, Butler, Butler (VIII), Benedictines, Delaney, Bunson, Dorcy, Kværne/Vogt, Halvorsen, Engelhart, Schnitzler, Schauber/Schindler, Melchers, Gorys, Dammer/Adam, CE, CSO, Patron Saints SQPN, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, zeno.org – Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden