Ut i vår hage

En varm og solrik søndag sent i august møter OPDacia-redaksjonen gartner-søstrene i henholdsvis Lunden kloster og Rögle kloster i hagen på Lunden. Sr. Elisabeth og sr. Thérèse stråler om kapp med solen og fargespillet på blomstene, og selv om de vakre omgivelsene taler for seg, må vi likevel spørre – hva betyr hagearbeidet for dem?

Sr. Elisabeth begynner:

For meg er naturen veldig viktig. Å være i naturen er å komme i kontakt med seg selv, med sine røtter, for vi er også en del av naturen. Frisk luft og mosjon og jobbe med planter og alt som gror… Dette gir meg en indre ro og stimulerer til bønn, som kommer fritt fra hjertet, uten at jeg trenger å anstrenge meg med tanker og sånn…

Hun forteller at hun som barn også var glad i å tegne, men at hun etter hvert har oppdaget at det som ligger dypest i henne er å uttrykke sin kreativitet i naturen.

Det er en stor glede for meg å være med på å skape noe vakkert ute, for eksempel å plante stauder ved siden av hverandre slik at de blomstrer til ulike tider, så vi alltid har noen fargeklatter i hagen. Og jeg merker at søstrene også setter pris på det, at vi nesten alltid har noe som blomstrer. Og så er det også noe med fargespillet… Ja, med blomster er det jo ikke så komplisert med sammensetning av farger, men likevel, at det er forskjellige farger til forskjellige tider som spiller sammen på ett sted. Jeg synes også det er gøy hvordan man kan spre planter, sånn som nå om høsten, med frø og sånn. Tenk at en plante kan bære tusenvis av frø, det er veldig fascinerende! Ja, nå snakker jeg om større stauder…

Sr. Thérèse bryter inn: Stauder…?

Ja, det er planter som kommer om igjen hvert år.

Åja, perenner..!

De ler. Det er ikke kunnskapen det skorter på, det er et språkspørsmål. Norsk og svensk er likt, men ikke alltid identisk. Sr. Elisabeth fortsetter å fortelle om hvor praktisk det er med stauder, ettersom man ikke trenger å tenke på å ta røttene ut av jorden om høsten, slik man må med for eksempler dhalier. Hagen på Lunden er stor, og der er i tillegg til blomster både frukttrær og bærbusker, så det er godt å forenkle arbeidet litt. Men, legger hun til «hvis vi av og til får noen frø, finner vi alltids steder å spre dem. Da får vi noe nytt neste år!»

Sr. Elisabeth er vokst opp på en bondegård i Sør-Tyrol. Hun har vært vant til å være mye ute og arbeide med naturen helt fra hun var barn, og var glad for å få fortsette å utfolde seg der da hun kom til Lunden. For sr. Thérèse, opprinnelig fra Stockholmsområdet, falt derimot oppdagelsen av de grønne gleder sammen med hennes første skritt i klosterlivet:

Jeg hadde jo ikke hatt mulighet til å drive med hagearbeid før jeg kom til Rögle som volontør. Men da var hagen den største arbeidsoppgaven, og jeg begynte å elske det. Jeg tenkte  overhodet ikke på hvor mye tid jeg brukte der… Ja, jeg var der veldig mye, ganske enkelt. Og så ble det også så knyttet til mitt indre liv. Som du sa: Det blir en bønn. Det er et bilde jeg fikk allerede da som volontør, at når jeg driver der og luker ugress blant det som skal være der, så renser Gud i mitt indre. Det er liksom hele den indre prosessen – den ser man også i naturen. Det tar tid før et frø vokser og bærer frukt. Og man må beskjære trærne – man må beskjære seg selv for at man skal bære rik frukt. Da går det liksom ikke å la alle grener bare vokse fritt. Ja, som en vinranke som jo får veldig mange grener, men de som ikke bærer druer, de trekker jo næring fra druene, så da må man skjære dem vekk for at frukten skal bli så bra som mulig.

Begge søstrene uttrykker hvor viktig hagearbeidet er for dem personlig, også når det kommer til fysisk og mental helse. Sr. Thérèse forteller:

Som novise var jeg så lykkelig for at jeg fikk hagen mens min medsøster fikk økonomien og administrasjon… Jeg tenkte at jeg ville ha dødd om jeg fikk hennes oppgaver! Men så fikk jeg jo etter hvert noen av de samme oppgavene… så nå har jeg ikke kunnet være så mye ute i hagen og arbeide. Men jeg har oppdaget at jeg trenger å være ute i hagen om jeg skal være en fungerende søster.

Og sr. Elisabeth følger opp: «For meg, ikke å være i naturen – det fører til at jeg kommer ut av balanse. Jeg trenger det rett og slett!»

Sr. Thérèse fremhever også sterkt den åndelige dimensjonen med hagearbeidet: «Tenk på årstidene – å få med seg hele syklusen: det er jo livet. Det visner og det dør… og så kommer det tilbake, det skyter nye skudd, og, ja…»

Sr. Thérèse forteller at hun også kunnet se kommunitetens indre liv speilet i hagen og livet der og at hun ser sammenhenger mellom eget liv og det som skjer i hagen. Hun smiler litt sjenert: «Ja, for meg blir det ofte sånn litt åndelige koblinger i hagearbeidet.» Og så fortsetter hun begeistret:

Og, ja, det var også så vakkert: Noen ville komme for å lage et bed i vår hage, og egentlig ville de lage en kjøkkenhage, men det har vi allerede. Så jeg tenkte at Dominikus-statuen der ute, den har ikke noe bed. Han har jo stått der i to år med bare gress og ugress omkring. Så nå skulle Dominikus få et bed! Og det ble så vellykket! Jeg hadde liksom trodd at det skulle være bare et lite bed rett foran, og den eneste blomsten jeg kunne komme på at jeg ønsket meg, var solsikker. For hos oss har vi det slik at de blomstene vi har er sånne som vi også kan ta inn som snittblomster i kapellet. Det meste av hagen er jo åpen slik at den er til glede for gjestene så vel som for søstrene, og så har vi et mindre område, en indre hage, som bare er for oss. Så delvis tjener den til blomster til kapellet, delvis er den til glede for gjestene. Altså solsikker ønsket jeg meg – men så laget de jo et kjempefint bed med massevis av de vakreste blomster. Og uten at de visste om det så ble det liksom en illustrasjon av Katarina av Sienas ord, at Dominikus’ Orden er som en vakker hage: vid, glederik og velduftende. Det ble liksom så tydelig nettopp i det bedet, for det var så vidt og med så mange ulike, vakre blomster. Det ble så midt i blinken!

Vern om skaperverket er jo et tema som er mye oppe for tiden, både i Kirken og i samfunnet. Vi spør de to gartner-søstrene om deres tanker på området.

Sr. Thérèse knytter vern om skaperverket til vern om menneskets helse og velvære som en del av helheten:

Jeg tror det er derfor jeg har det så bra også, ute i hagen. Så vi må verne om det og ta vare på uteområdene. Det gjør så mye for de mennesker som kommer til klosteret også. Det er ikke noe som vi mennesker har skapt og kan ta æren for, men noe som vi kan forvalte og bare finne roen i det, finner vår plass, en plass som ikke bare er vårt verk.

Hun refererer også til alle inntrykk og bilder vi får gjennom moderne media, mens i naturen er det rom for en frihet fra det. «Der er det bare det som er. Det blåser kanskje litt, det regner, det beveger seg, men det er naturlig. Det er ikke alle disse inntrykkene som jeg ikke tror er gode for oss i lengden.» Hun tror mennesker generelt ville ha det bedre om de fant tilbake til en dypere enhet med naturen.

Sr. Elisabeth forteller om økologisk hagebruk på Lunden:

Det er spennende at vi allerede fra begynnelsen av har hatt store kompostbinger hvor vi kan «resirkulere» planter. Hvis noe vokser for tett, må vi lage litt luft gjennom luking, og så blir det til god jord. Vi kjøper nesten aldri jord for vi får så mye fra komposten, og alt klippet gress og slikt går også dit, så det er flott – og plantene trives! Det som er for stort for komposten, leverer vi som hageavfall til kompostering på søppelplassen.

Det meste arbeidet er det jo Gud som gjør, og gjennom Guds forsyn naturen selv. I år fikk vi jo nok både sol og regn. Det er ikke mye arbeid med å stelle planter. Det er bare å luke ugress.. men det er også deilig å…

Ny latter fra begge gartnerne: …lufte plantene litt!

Mange bruker også giftstoffer for å bli kvitt ugress, snegler og sånn, men her hos oss gjør vi det ikke, heller ikke sprøytemidler på epletrærne. Så får vi kanskje noen mark i eplene, men mengden sunne overgår langt de som blir dårlige, så da er det verdt det. Vi har også ulike dyrearter på eiendommen: rådyr, grevling, rev, ugler, mus… og selvfølgelig masse insekter, så økobalansen holder seg her. Og jeg ville aldri begynne å bruke midler som skader eller dreper annet liv for å bli kvitt en art. Krydderplanter er jo også noe som insektene, særlig bier liker, så jeg ønsker meg å utvikle hagen vår mer i den retning fremover. Søstrene liker det også, og så er det godt for helsen!

I Rögle har de allerede en kjøkkenhage med krydder etter en «trädgårdshälg» for mange år siden, og tar også inn krydder som de tørker og bruker til te.

«Og,» sier sr. Thérèse, «nå har noen også tilbudt seg å sette opp bikuber og ta seg av biene. Vi har dessuten sluttet med å slå gresset under epletrærne før eplehøsten begynner. Delvis fordi det sparer arbeid, men også fordi det er bra for insektbestanden.»

-Men det blir kanskje ikke så høyt, på grunn av all stenen? undrer sr. Elisabeth.

-Jo, høyt blir det!

-Ja, dere er jo Sverige, ikke Norge..»

De ler igjen. Det er tydelig at hagearbeid får gleden til å spire.

«Han ble kalt Dominikus», skriver Dante om vår ordensgrunnlegger i Paradiset (sang XII), og fortsetter: «jeg for min del omtaler ham som den gartner Kristus valgte til å hjelpe seg i sin hage.» Redaksjonen konstaterer at Dominikus’ døtre på begge sider av Gränsen gir et sterkt vitnesbyrd om sammenhengen mellom indre og ytre vekst og harmoni.

Bildegalleri fra hagen på Lunden:

Bildegalleri fra hagen i Rögle:

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.