OPDacia-redaksjonen ønsker alle et velsignet nytt år 2020 med utdrag fra Joseph Mulvins preken i St. Dominikus kirke i Oslo 1. juledag:

– Juletidens glade budskap er ikke bare at Gud er til stede blant menneskene, men at han er blitt ett med oss i kjøtt og blod. Et sterkere uttrykk for hva vi er verd som mennesker, kan knapt formuleres.

Julens mysterium er at barnet i krybben er Guds måte å vise oss hvem han er. Dette lille barnet er Ordet, Logos, ved hvem alt er blitt til. Men barnet i krybben viser oss ikke bare hvem Gud er, han viser oss hvem vi er. Vi er en ny skapning. Paulus har sagt: “Den som lever i Kristus er en ny skapning. Det gamle er forbi, noe nytt er blitt til”(2 Kor 5.17).

I lyset av det jeg har sagt, la oss se på det store spørsmålet: Hva er egentlig et menneske? For oss troende ligger svaret der borte i krybben. Hva er det du ser i krybben? Du ser et speilbilde av deg selv, for å si det sånn. Gud har innledet en ny måte å være menneske på.

Nøkkelen til forståelse av vår menneskelige natur ligger i krybben. Nøkkelen som passer i låsen til vårt plagete liv er barnet vi ønsker velkommen i dag. Kjære brødre og søstre, barnet som vi feirer er svaret på vårt dypeste behov som menneske. Amen.

Joseph Mulvin OP,
St. Dominikus kloster, Oslo

Du finner hele prekenen på nettsiden til dominikanerne i Oslo.

Lesning 1. søndag i fasten (år B)

Kva skal det vere godt for, at Anden driv Jesus ut i ørkenen? Treng Jesus å gjere bot for sitt eige liv? Har han noko uteståande med Faderen? Han er jo den skuldfrie, den reine, den lytelause? Likevel held han til i ørkenen i førti dagar, der han utstår freistingar og den vondes angrep. Les videre →

Kristi kongefest År A

Kristi Kongefest feires siste søndag i det alminnelige kirkeår. Denne festen ble innstiftet av Pave Pius XI i 1925. Vi kjenner den som ungdommens årlige festdag.

I Tyskland blir dagen kalt for «Jugend Bekenntnisstag». Ungdommen bekjenner Kristus som Konge, fremtidens Konge. Ungdommen er Kirkens fremtid.

Jesus vant sitt kongerike, ikke ved makt men ved sitt tjenersinn, sin lidelse, død og oppstandelse. Derfor kan man nærme seg dette mysterium fra mange synsvinkler.

Den gode hyrde

Han var selv «Lammet som bar all verdens synder».

I år ( ÅR A) er det hyrdemotivet som er den røde tråden i tekstene.

Blant de første kunstneriske motivene som vi kjenner av Jesus, spesielt fra katakombene,  er det Den gode hyrde vi møter, nøyaktig slik som han fremstilles i dagens første lesning fra profeten Esekiel i det 34 kapittel: «Selv vil jeg gjete mine får og få dem til å roe seg, lyder ordet fra Herren Gud. De bortkomne vil jeg lete opp, og de bortdrevne vil jeg samle, de skadede vil jeg forbinde og de syke vil jeg lege. Men de fete og friske vil jeg gjete på rett vis. Dere som hører til min hjord, sier Herren Gud, nå vil jeg skifte rett mellom mine får og mellom værer og bukker.» Les videre →

33. alminnelige søndag (år A)

Det gir mening å lese messens tekster i lys av vår søndags plassering i kirkeåret. Dominikanerordenens allehelgensdag har vi nettopp feiret, og nå ser vi fram til advent og forventningene om Kristi gjenkomst. Dermed får tekstene et eskatologisk lys over seg.

I inngangsverset henvender Gud seg til oss og understreker at Hans tanker om oss er fred. Men allerede i dette verset minnes vi på at det finnes en annen tilværelse, nemlig  fangenskapet det mennesket velger, som ikke responderer på Guds kall. Denne kontrasten følges opp i resten av tekstene. Les videre →

30. søndag i det alminnelige kirkeår (år A)

Flere ganger i evangeliene får vi høre Jesus sammenfatte Guds bud til menneskene om hvordan vi skal forholde oss til Gud og til nesten. Mest kjent av disse sammenfatningene er den såkalte gylne regel. Jesus sier: Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, skal også dere gjøre mot dem. For dette er loven og profetene i en sum (Matt 7, 12). Denne formuleringen har imidlertid Jesus ikke funnet frem til selv; han har lært den av den rabbinske tradisjon. Rabbinerne samlet den skriftlige og den muntlige lov i 613 bud, 365 forbud – like mange som det er dager i et år – og 248 påbud, like mange som det er ben i menneskekroppen. Den lærde rabbi Hillel, som dødde da Jesus var i tenårene, resymerte dem alle i følgende ord til en konvertitt: Ikke gjør mot din neste det du ikke vil at noen skal gjøre mot deg selv – dette er hele Loven i en sum. Reseten er kommentarer: Gå og lær! De humane forskriftene Gud kommer med i 2. Mosebok (22, 21–27) om hvordan man skal behandle innflyttere, enker og foreldreløse og den nabo som er kommet i pengenød, er nettopp en utmynting av dette etiske prinsipp. Les videre →

29. alminnelige søndag (A)

Kjære brør og systre!

Evangeliet i dag handlar om lojalitet: Er det tilatt å betale skatt til Cæsar, eller ikke? Jesu motstandarar prøvde igjen å fange han i ei felle: Svara han at, ja, de er rett å betale skatt til keisaren – så var han ein svikar av folket sitt, av Guds folk og av folkets Gud. Svara han nei, det er feil å betale skatt til keisaren – så var han ein fiende av imperiet, av Cæsar, av okkupasjonsmakta.  I begge tilfelle ville dei ha noko på han, som grunn for å få han fjerna.

Men han fangar dei i deira eiga felle; dei blir svar skuldige; han vender utfordringa tilbake, dei må sjølve ta stilling: Gi Cæsar hva Cæsars er, og Gud hva Guds er.

Dermed lærer han oss noko viktig om vårt liv som truande i denne verda. Les videre →

26. søndag i det alminnelige kirkeår

Dagens evangelium er en utfordrende tekst.

Det er et faktum at ord ofte er lettvinte, billige, uforpliktende. Vi kaster ut et eller annet, vi lager oss gode forsetter, vi kommer med raske, ugjennomtenkte løfter. Jada. Klart vi er kristne. Vi lever sånn noenlunde som vi skal, vi oppfyller minimumskravene, vi sier de riktige tingene…

Men ord er ikke nok. Les videre →

Kjære brør og systre!

23. alm. søndag (A)

Det handlar i dag om kyrkja, om Kristi kyrkje, Guds kyrkje, som ein fellesskap der Gud er nær og handlar med oss, midt i mellom oss.

Kyrkja er menneskeleg, for ho består av menneske – men samtidig er ho guddomleg, heilag; nettopp fordi Gud er nær, fordi han har kalla henne saman, ekklesía – det greske ordet tyder nettopp ei offentleg, samankalla forsamling. Kyrkja er heilag fordi ho er grunnlagd og stifta av Kristus, fordi han utfører sitt verk gjennom henne. Kyrkja er ikkje noko som blei laga seinare, slik ein hevdar både i den liberale teologien og i mange protestantiske rørsler: -Jesus forkynte Guds rike, men i staden fekk vi kyrkja.

For katolske kristne er det klårt at å vere kristen og å tilhøyre kyrkja, er éi og same sak, at det høyrer uløyseleg saman. Les videre →