Forventningsfull ventetid

Lesningar for 1. søndag i advent (år B)

Kjære vener. No trør me inn i adventstida. Endå ein gong har me kome fram til startstreken i kyrkja sin liturgiske syklus. I dag byrjar eit nytt kyrkjeår. Tyder det at me er tilbake på same staden som me var i fjor? Til det kan ein sei både ja og nei. Ja, fordi liturgien gjentek seg, fordi me høyrer dei same bønene frå missalet, me høyrer tekstar med same tematikk som i fjor, sjølv om tekstrekka endrar seg.
Les videre

Tilbedelsen i bønnen

30. søndag i det almindelige kirkeår (år C) Luk. 18.9ff

Et menneske kan nå derhen, hvor han i angst kan finde på at spørge sig selv, om det overhovedet nytter noget at be. Findes altså det sted, som Gud ikke kan nå – det ”afsides” sted?

"Fariseeren og tolleren" av Gustave DoréTolderen i templet – han ber. Men hvorfor gør han egentlig det? Godt spørgsmål. Måske var tolderen selv i tvivl. Er der overhovedet nogen mening i at be, når man nu er sådan én som ham. Hvis tolderen var i tvivl, – det var farisæeren ikke. I hans øjne havde tolderen ikke noget at komme til Gud efter. Men glem alt om farisæeren, og hvad han tænkte og ikke tænkte. I stedet lad os se på, hvordan ser det ud inde i tolderen. Ham kan vi nemlig lære meget af. Les videre

Rika och fattiga

Predikan för 26:e söndagen under året, årg. C, Luk 16:19-31

Korsfästelsen i korsvägen i Betaniensystrarnas kapell i WaldnielDagens evangelietext blir mer och mer aktuell, även om berättelsen hör hemma i en helt annan tid. Redan för 20 år sedan skrev biskoparna i Svenska kyrkan ”Ett brev om rika och fattiga” och nu höjs röster för ett nytt liknande brev. Flertalet av biskoparna hade tidigare arbetat i fattiga delar av världen och menade att Sverige borde höja sitt utlandsbistånd. Brevet väckte irritation hos näringslivets representanter, som ansåg att biskoparna borde hålla tyst, eftersom de varken var ekonomer eller politiker. Men biskoparna hade vistats bland hungriga människor och de hade läst Lukasevangeliet, Les videre

Corpus Christi

Corpus ChristiCorpus Christi, festen for Kristi lekam og blod (C)

Kjære kristne!

Kva er kyrkja? Er det ein organisasjon som skal oppretthalde den kristne arven – slik det er uttrykt i den nye grunnlovsteksten? Eller er kyrkja summen av alle kristne aktivitetar og all velvilje for kristendomen? Eller ein gamal hierarkisk institusjon?

Evangeliet i dag gjev eit betre svar: Kyrkja er forsamlinga som av Kristus er kalla saman rundt hans levande nærvere. Som eit embryo, eit foster, i «den øvre sal» ved Jesu siste nattverd – eller vi kunne seie: ved Jesu fyrste messe, fyrste feiring au eukaristien. På pinsedagen i Jerusalem blir fosteret født i til verda; født gjennom Ordet og dåpen – og straks, frå dag ein, ser vi at det er ei forsamling med eit bestemt innhald, eit bestemt fokus: Dei heldt seg trufast til læra frå apostlane, til fellesskapet, brødsbrytinga og bønene, les vi (Apg 2,42). Her er det ikkje snakk om ei vag interesse for «kulturverdiar», ein kristendom utan lære, utan fellesskap, utan feiring av sakramenta.

Mange ting har skifta og gått opp og ned i kyrkja si lange historie, men dette har alltid vore krumtappen, aksen, senteret: Guds folk, ekklesiaen, samla for å høre den apostoliske forkynninga, vedkjenne trua, bere fram sine bøner og feire eukaristien. Les videre

Åndens vitner

 Kristi himmelfart, lesninger år C

imageI første lesning forteller forfatteren av Apostlenes gjerninger at Jesus etter sin lidelse og død hadde vist seg i førti dager. Kan vi ane et ekko av fastetiden? Disse harde, utfordrende førti dager som igjen henspiller på israelittenes vandring i ørkenen er så å si snudd til en førti dagers nådetid hvor Jesus underviser om det som angår Guds rike. Men der er også en klar oppfordring: bli og vent på hva Faderen har lovet – en ny dåp i Den Hellig Ånd. Begrunnelsen er like klar; de skal bli ikledd kraft for å gå ut og være vitner. Om budskaper er bare kort sammenfattet i evangeliet hvor det sies at menneskene skal vende om og få sine synder tilgitt, så utdypes det i andre lesning fra brevet til Hebreerne. Vi får utfoldet Kristi gjerning og lidelse i all sin velde og grensesprengende kraft. Kristi ene offer gjør “synden til intet” og lar oss “med full fortrøstning tre inn gjennom forhenget”. Den nye, levende vei som er Kristus selv fører oss fritt inn i det aller helligste.

Men for at menneskene skal ha del i denne store gave velger Gud seg et skjørt og skrøpelig redskap: mennesket selv. Ikke nok med at han “overgi seg i syndernes hender og påtar seg korsets pine”, som vi leser i liturgien, han overgir seg til dem som tjenere og budbringere om denne ufattelige nåde. En kunne saktens tenke seg mer effektive og guddommelige metoder. Men dette er på ingen måte noe passivt, at Gud skulle være prisgitt fremdriften i prosjektet. Tvert imot, de som sendes ut trekkes inn i Guds prosjekt i det Den Hellige ånd kommer over dem og ikler dem kraft. Der er nøkkelen til at Gud kan satse på menneskene, nøkkelen til at mennesket kan svare ja, bli og vente til Ånden kommer.

En ny tid er i emning i det Jesus tar avskjed med apostlene, og denne nye tid sjøsettes endelig i pinsen. Menneskenes relasjon til Jesus endres radikalt. Til nå hadde de Jesus blant seg, selv etter hans oppstandelse. Nå endres dette nærvær til tilsynelatende avstand. Mendet synlige viker plassen for ånden og gjør det mulig for Jesus så å si å “komme under huden”. Nærvær blir til forening og som Augustin uttrykker det: Gud blir oss nærmere enn vi er oss selv. Det nære og konkrete kjentes godt og trygt, men det er begrenset. Den Gud som river forhenget i tempelet som forener himmel og jord, skyver oss ut i det ubegrensede, det universelle og altomfattende. Slik blir apostlenes vei: fra Jerusalem “like til jordens grenser”.

Dette er også vår vei. Kanskje kan vi da lettere forstå apostlenes reaksjon på at Jesus forlater dem. Det åpner for noe grensesprengende og de kaster seg ned i tilbedelse og lovpriser Gud i glede.

«Min Herre og min Gud» – Den fruktbare vantro

Annen søndag i påsketiden Joh 20, 19-31 År C

Åtte dager etter oppstandelsen viste Herren seg på nytt for disiplene. Det er evangeliets tema på oktavdagen i påsketiden. Denne gang var også Thomas der; disippelen som stilte spørsmål ved Herrens oppstandelse. I ettertid ga dette ham kanskje litt ufortjent kallenavnet «Tvileren Thomas». Trolig adskilte han seg lite fra de øvrige apostlene som også tvilte på Jesu løfter da han ble ført bort for å korsfestes. Da han ble begravet, ble deres håp gravlagt med ham. Ved nyheten om hans oppstandelse, festet de ikke lit til kvinnenes budskap. Først ved synet av den tomme graven og i møte med den oppstandne, forstod de og trodde. Les videre

Den oppstandne

Lesninger for påskevigilien

Vår nye pave Frans formidlet følgende budskap til kardinalene rett etter at han ble valgt til å være Peters etterfølger: ”Jeg ønsker at alle, etter disse nådefylte dager, absolutt alle, får mot til å gå fremover i Herrens nærvær og ved hans hellige kors, for å bygge opp kirken i Herrens blod, det blod som ble utgyt på korset, og så bekjenne den eneste ære, nemlig den korsfestede Kristus. Således vil kirken gå fremover.
Les videre

”Ecce Homo”- Se människan

Lesninger for Langfredag

Han öppnade inte sin mun
när hans skönhet doldes av gissel,
när hans majestät färgades i
blod av den tvinande krona
han kröntes med.
Som ett felfritt lamm
fördes han fram:

           ” – Korsfäst!”

Stunden är kommen, stunden då vår Brudgum frambär sig själv som ett offer för vår skull. Guds lamm, Han som ÄR låter sig räknas för intet. Utan synd, men bortförd som brottsling, som slav, för att vi skulle bli fria, få frid! En smärtornas man, föraktad, förrådd, förnekad av dem han håller så kär. Hur många är det som anar att det är vår smärta, vår sjukdom han i fullhet helt bär? Han ger oss idag ett exempel, för att vi skall följa i hans spår och allt fler finna läkedom, i hans helgande sår.

Les videre