Dominikus under korset

“You can find a kind of consolation in taking and reading this book of the cross which you always have before the eyes of your soul, this book of life, this book of the immaculate Law which alone removes the stains, because it alone is Charity. You will find it written with astonishing beauty when you contemplate Jesus your Savior stretched out on the Cross like a skin on which he has written by means of his murderers and which he has illuminated with his generous Blood? Where else can one read, where else can one learn so well the lesson of charity?”

(Jordan av Sachsen OP, brev 15)

 

Les også utdrag av sr. Marie-Thérèses betraktninger hos søstrene på Lunden: «Korset, Dominikus og Vår Frue av Lunden»

Maria og møtet med en annerledes verden: Gjennom vennskap fødes en felles sannhet

Pierre Claverie OP

Fra en tekst av Pierre Claverie OP:

I vårt eget tilfelle, som lever i den muslimske verden her i Algerie, åpner Maria mot en annen oppgave: møtet med en annerledes verden, møtet med den muslimske verden, dialog med den muslimske verden. Marias besøk hos Elisabeth utgjør denne åpningen. For meg, er dette øyeblikket et viktig punkt for å lære en riktig holdning i forhold til den andre, nemlig å bære frem det en selv bærer, slik Maria bar sin sønn – altså, å være seg selv – å la barnet, Jesus, det nye mennesket, leve i seg. Men også å gå den andre i møte ved, gjennom tillit og vennskap, å åpenbare for ham eller henne det vakre han eller hun selv er bærer av. Det profetiske ord Elisabeth var bærer av, var Johannes Døperen. Maria bærer løftets barn: Gud virker i henne, Ånden bor i henne og driver henne til møte Elisabeth, som også bærer et barn ifølge et løfte, Guds gave i hennes alderdom. Når kvinnene hilser hverandre, hopper barna de bærer av fryd. Les videre

Salige er de som skaper fred…

Pierre Claverie OP

«Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn.» (Matt 5,9)

De som skaper fred… Ja, men ikke en hvilken som helst fred. Vi vet veldig godt at det finnes forskjellige typer fred. Vi har likegyldighetens fred (la meg være i fred, ikke forstyrr meg, jeg blander meg ikke i deres saker, ikke bland dere i mine) – dette er ofte den skjøre betingelse freden i religiøse fellesskap bygger på. Ingen kommunikasjon, slik unngår vi sammenstøt, men samtidig unngår vi også å møtes. Personlig tror jeg at dette kan gå en stund, men det kan ikke vare for alltid.

Videre har vi det romerne kalte pax romana. Vi kjenner det godt her i Algerie, ja, i hele Middelhavsområdet: fred påtvunget med makt. Jeg tvinger dere inn under min måte å tenke på, og løft for all del ikke hodet, da kan det verste hende dere. Og man tåler det, siden man ikke kan gjøre annet. Situasjonen virker fredelig, ettersom alle ser ut til å være enige, men det er ikke mer enn en skinn-enighet, og skulle den minste anledning by seg, ved det minste tegn til svakhet hos makten, gjør man opprør. Spenningene varer ved. Det jeg her sier om politisk makt gjelder også i mellommenneskelige forhold. Hver enkelt kan, på sin egen måte, søke å utøve slik makt overfor andre, idet man innbiller seg at man skaper en fredelig atmosfære – stillhet. Koloniseringen har hatt sine gode og dårlige sider. Jeg fornekter overhodet ikke min fortid som pied-noir (franskmann født i Algerie), men jeg samtidig vil jeg si – dessverre – at den dag franskmennene bestemte seg for å gå inn i dette landet, ta med seg sin kultur og på sett og vis tvinge gjennom sitt eget verdensbilde, var allerede kimen til syv år med krig og massakrer sådd. En stund tidde man stille – dere kjenner det arabiske ordtaket «Kyss hånden du ikke kan hogge av.» Man gjør det man må for å overleve, men den dag denne hånden ikke lenger holder et våpen, da kan du være sikker på at den blir hogget av. La oss ta oss i vare for å skape den slags fred! Les videre

Ikke ved sverd eller krig eller vold…

Above all, Catherine struggled for peace. She was convinced that `not by the sword or by war or by violence’ could good be achieved, but `through peace and through constant humble prayer’. Yet she never sacrificed truth or justice for a cheap or easy peace. She reminded the rulers of Bologna that to seek peace without justice was like smearing ointment on a wound that needed to be cauterized. She knew that to be a peacemaker was to follow the steps of Christ, who made peace between God and humanity. And thus the peacemaker must sometimes face Christ’s own fate, and suffer rejection. The peacemaker is `another Christ crucified’. Our own world is also torn by violence: ethnic and tribal violence in Africa and the Balkans; the threat of nuclear war; violence in our cities and families. Catherine invites us to have the courage to be peacemakers, even if this means that we must suffer persecution and rejection ourselves.

Timothy Radcliffe: St Catherine of Siena (1347-1380) Patroness of Europe, A letter to the Dominican Order, published April 2000 to celebrate the naming of St Catherine of Siena as one of the Patrons of Europe.

Etter fjellet

LEST OG DELTVegen heim

går over fjellet

av meg sjølv

før eg kan leiast

dit du vil

før eg let deg ta i bruk

alle rom eg har okkupert

før kjelda

kan fylle lengsla sitt botnlause hol

inn i æva

før eg veit meg elska

og uløyseleg bunden

og berre anden svarar stille

frå mitt inste djup

”Abba, Far”

Torbjørn Kloster -13

Dominikansk visjon

LEST OG DELTVi vil ikkje sove no                                                                   vi vil berre                                                                                   sjå                                                                                             til det vert berre ljos                                                                   berre                                                                                           syn

Arnfinn Haram OP (1948-2012)