Pierre Claverie OP

«Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn.» (Matt 5,9)

De som skaper fred… Ja, men ikke en hvilken som helst fred. Vi vet veldig godt at det finnes forskjellige typer fred. Vi har likegyldighetens fred (la meg være i fred, ikke forstyrr meg, jeg blander meg ikke i deres saker, ikke bland dere i mine) – dette er ofte den skjøre betingelse freden i religiøse fellesskap bygger på. Ingen kommunikasjon, slik unngår vi sammenstøt, men samtidig unngår vi også å møtes. Personlig tror jeg at dette kan gå en stund, men det kan ikke vare for alltid.

Videre har vi det romerne kalte pax romana. Vi kjenner det godt her i Algerie, ja, i hele Middelhavsområdet: fred påtvunget med makt. Jeg tvinger dere inn under min måte å tenke på, og løft for all del ikke hodet, da kan det verste hende dere. Og man tåler det, siden man ikke kan gjøre annet. Situasjonen virker fredelig, ettersom alle ser ut til å være enige, men det er ikke mer enn en skinn-enighet, og skulle den minste anledning by seg, ved det minste tegn til svakhet hos makten, gjør man opprør. Spenningene varer ved. Det jeg her sier om politisk makt gjelder også i mellommenneskelige forhold. Hver enkelt kan, på sin egen måte, søke å utøve slik makt overfor andre, idet man innbiller seg at man skaper en fredelig atmosfære – stillhet. Koloniseringen har hatt sine gode og dårlige sider. Jeg fornekter overhodet ikke min fortid som pied-noir (franskmann født i Algerie), men jeg samtidig vil jeg si – dessverre – at den dag franskmennene bestemte seg for å gå inn i dette landet, ta med seg sin kultur og på sett og vis tvinge gjennom sitt eget verdensbilde, var allerede kimen til syv år med krig og massakrer sådd. En stund tidde man stille – dere kjenner det arabiske ordtaket «Kyss hånden du ikke kan hogge av.» Man gjør det man må for å overleve, men den dag denne hånden ikke lenger holder et våpen, da kan du være sikker på at den blir hogget av. La oss ta oss i vare for å skape den slags fred! Les videre →